"Det flerkulturelle samfunn"
I senere tid har det dukket opp et slagord som brukes i mange slags sammenhenger - for å gi et positivt fortegn både til en mislykket assimilering av innvandrere, til en hjelpeløshet i den nasjonale oppdemming mot en oversvømmelse av internasjonal popkultur, og til en mangelfull overføring av norske kulturtradisjoner til nye generasjoner. Ordet er "det flerkulturelle samfunn", eller "det multikulturelle samfunn" som det også kalles.
Ordet kan virke avvæpnende, og bidra til å legitimere noe som egentlig er svært problematisk. Slik ordet brukes, framstår det flerkulturelle samfunn som et ønsket program for åpenhet, frihet, mangfold og modernitet. Det multikulturelle framstilles også ofte som del av en uunngåelig globalisering. - Men når noe framstilles både som et gode, som vi bør kjempe for, og dessuten som noe uunngåelig, som det ikke nytter å kjempe imot, da bør vi bli mistenksomme. Vi bør spørre om det ikke er spesielle grupper i samfunnet som ønsker å fremme sine interesser ved dette slagordet, og om ikke mange med et kulturelt ansvar har sluttet seg til det samme slagordet fordi de ikke har mestret sin oppgave med å ta vare på norsk kultur.
Her er det grunn til å understreke at kultur ikke bare er et sett med opplevelsestilbud på et marked, og noe som hver enkelt kan velge som identitetsmerke for egen livsform. Kultur, i Tylors forstand, er det som gjør oss til samfunnsmennesker, og som skaper samhold også blant folk som ikke har møtt hverandre. Norsk kultur har gjort nordmenn til ett folk. Dette har vært en forutsetning for den politiske lojalitet, og også for innsats og oppofrelse i et nasjonalt forsvar mot uønskete inntrengere. Homogeniteten i norsk kultur har vært en styrke i mange historiske situasjoner.
Ingen har villet nekte for at norsk kultur er en del av en nordisk og en europeisk kulturkrets. Det har også vært udiskutablet at vi har mottatt mange kulturimpulser utenfra, og at vi har gitt kulturelle bidrag til andre. En kultur kan utvikles i et samspill med andre, men da skjer dette ved at vi sorterer hva vi vil ta imot og at vi former det i våre egne tradisjoner. Dersom kulturpåvirkningen utenfra er for fremmedartet til at den kan integreres, eller den er mest tilpasset et lettselgelig lystprinsipp og kommersielle salgmuligheter, da er det grunn til å regne med at den i det store og hele vil virke destruktivt.
Hvis vi dyrker ulike kulturer innenfor samme stat, vil vi også fremme ulike fellesskap innenfor denne staten, med de konsekvenser det vil ha.. Hvis landet får en svakere fellesnasjonal kultur, er det grunn til å regne med at den nasjonale solidaritet vil svekkes. Vi vil fremme mer egoisme og mer oppslutning om andre typer av fellesskap enn de nasjonale: etniske grupper yrkesmessige grupper, livsstilsgrupper, og gjenger som ikke kjenner seg bundet av en nasjonal moral og identitet.
Det er lite som tyder på at "det flerkulturelle samfunn" blir et samfunn med utvidet solidaritet, selv om det kan fortone seg som tolerant for mange slags avvikende livsformer. Men denne type toleranse er mest et uttrykk for likegyldighet, og for at folk ikke føler at de angår "de andre". Vi kan vente både mer asosialitet og mer kriminalitet i det flerkulturelle samfunn.
- Sjelden har så mange forsøkt å tro på noe så absurd, skriver Jared Tylor i en artikkel kalt The Myth of Diversity. Jfr."Seldom have so many pretended to believe something so absurd", utlagt på internett under http://www.lrainc.com/swtaboo/taboos/jt_diver.html