Assimilasjon - segregasjon - integrasjon
Det kreves mer enn et dokument for statsborgerskap for å kunne
regnes som norsk. Å være norsk er noe mer enn å ha fått tildelt visse
juridiske rettigheter. De som er norske har del i en felles kultur. De som ikke
har noe forhold til denne kulturen, er ikke norske. De som bare har et fjernt
forhold til norsk kultur, er mindre norske enn andre.
Dette kan synes innlysende. Likevel er dette en innsikt som mange forsøker å
skjule: Det skjer ikke minst ved ordbruk om "våre nye landsmenn" som
"beriker" det moderne og "flerkulturelle samfunn". Et annet
ord som stadig går igjen i den retorikk som oppfattes som politisk korrekt, er
"integrasjon".
Ordet stammer egentlig fra matematikken, men har etter hvert kommet til å bety
noe i retning av tilpasning og at innvandrere er blitt en del av det samfunnet
der de lever. Tidligere ble det gjerne snakket om "assimilasjon" når
noen ble assimilert i eller tatt opp i et nytt samfunn, etter å ha gjennomgått
forskjellige prøver på at de kjente sitt nye samfunn og var blitt en del av
det. En assimilasjonsprosess vil alltid innebære at nykommerne måtte gi opp
noe av en tidligere orientering for å kunne gå inn i en ny. Dette innebærer
en begrensning av individets frihet, spesielt gjelder det dersom det er snakk om
store kulturelle sprang fra et opprinnelig samfunn og til et nytt.
I noen byer og land har myndighetene latt innvandrere og minoriteter danne sine
egne mer og mindre lukkede samfunn, der de langt på vei har fått frihet til å
dyrke sin opprinnelige kultur. Dette kalles "segregering", av og til
ghettoisering, og innebærer at de segregerte ikke regnes som fullverdige
representanter for storsamfunnet.
Det er som et svar på dilemmaet mellom assimilasjon og segregasjon at
"integrasjon" er blitt et moteord. Integrasjon skulle da bety at folk
med en fremmed kultur får lov til å beholde sin opprinnelige kultur og
identitet, men at de likevel skulle bli fullt ut akseptert av storsamfunnet, med
like rettigheter som alle andre. Retorisk kan dette høres flott ut. Det er bare
så sjelden det fungerer i praksis, i alle fall når det dreier seg om
innvandrere fra fjerntstående kulturer. Disse vil identifisere seg med sine
egne grupper, og har ofte en heller begrenset loljalitet med det storsamfunn der
de bor. Bak integrasjonens fasade skjuler det seg mange konflikter og tragedier
som det tales lite om.
Oslo er en by der mange har fått oppleve forskjellen mellom den politiske
retorikk og den sosiale realitet når det gjelder "integrasjon". Den
norske hovedstaden er blitt en by med svært mange fjernkulturelle innvandrere.
Pr. 1.1. 1999 var det registrert 89742 innvandrere bosatt i Oslo, det vil si
personer som var født med to utenlandske foreldre. Av disse hadde 39271 en
asiatisk bakgrunn, 13232 en afrikansk bakgrunn. Grovt regnet kan vi si at av en
halv million Osloborgere, hadde rundt sytti tusen en ikke vestlig bakgrunn, av
disse rundt førti tusen en asiatisk bakgrunn. Dette er en stor kontigent
personer med en fjernkulturell bakgrunn, ikke bare i norsk, men også i
europeisk målestokk.
Utfordringene for de som regner med at tiden skal løse integrasjonens
utfordring, er ikke blitt mindre ved at 80-90 prosent av visse etniske grupper får
tilsendt ektefeller fra sitt hjemlandet når de skal gifte seg. Hver generajon
blir så å si nullstilt i integrasjonsprosessen.
Men isteden for å innrømme de problematiske sider ved en liberale
innvandringspolitikk - der nærmere halvparten av alle som søker har fått bli
på humanitært grunnlag - og en libeal holdning til "integrajon", er
våre myndigheter og politisk korrekte journalister stadig på jakt etter
syndebukker utenfor sine egne rekker. Det er lett å tale om "rasisme"
og "fremmedfrykt" for å finne akseptable forklaringer på konflikter
i bolgmiljøer, skoler og arbeidsplasser. Det er verre å innrømme at ens egen
liberale politikk ikke har løst problemene, men isteden ført til mange
utilsiktede konsekvenser.