"Hvordan stoppe FrP?"
Dette spørsmålet har gått igjen blant politikere og pressefolk som har villet kommentere høstens meningsmålinger, som har gitt Fremskrittspartiet rekordoppslutning, og som kan tyde på at FrP er blitt landets største parti - ikke bare samlet sett, men også i organisasjoner som LO.
Politikernes og pressens svar har dels gått ut på å snakke mer om ansvarlig budsjettbalanse, dels på å "avsløre" Carl I Hagen. Torbjørn Jaglands reaksjon var å omtale Hagen som høyreradikalernes anfører. Redaktør Steinar Hansson i Dagsavisen slo likevel rekorden da han 9. september skrev: Velg et annet folk : "Ved neste valg burde vi få anledning til å velge et nytt folk: Det vi har er blitt pinlig å skilte med." (Hanssons ønske kan for øvrig på sikt gå i oppfyllelse, dersom innvandringen fortsetter som nå, og dersom norske og europeiske kvinner får færre barn enn det som er nødvendig for å opprettholde folketallet.)
Sjelden har motsetningen vært tydeligere demonstrert mellom partiorganisasjon og pressemiljø på ene siden og representative miljøer på den annen side. En enquete, presentert 9. september i VG, av hundre personer som ville stemme FrP, viste at FrPs potensielle velgere var alt annet enn ekstremister. De snakket om politikernes løftebrudd og om høye offentlige avgifter. Fjerdeparten framhevet FrPs program for en strammere innvandringspolitikk. Det var utvilsomt flere som kunne ha nevnt dette, men som fant det oportunt å snakke om andre saker.
Det er påfallende at talsmenn for de andre stortingspartine ikke nevner det som hadde vært det mest logiske svaret, dersom de ville motarbeide oppslutningen om FrP, nemlig å gi dette partiet konkurranse i viktige saker. - Det kunne spørres: Ville det være i strid med deres grunnleggende prinsipper, hvis de gikk inn for en mer restriktig innvandringspolitikk?
Sp. kan vanskelig i lengden forsvare store overføringer til diskrikter og bondenæring uten å begrunne dette med at disse miljøene representerer viktige tradisjoner i landets nasjonale historie. En stor fremmedkulturell innvandring undergraver oppslutningen om de nasjonale verdier som folk venter at Sp skulle forsvare.
KrF kan vanskelig hevde at de forsvarer Norge som et kristent land hvis de går inn for å åpne grensene for store grupper av ikke-kristne innvandrere. Denne innvandringen har allerede gjort det vanskelig å opprettholde et kristent preg på KRL-faget.
Venstre kan vanskelig hevde at de forsvarer økologiske helhetshensyn, dersom de ikke vil gjøre noe med befolkningsutviklingen i verden. Å gi folk i overbefolkede områder et inntrykk av at de har rett til å flytte til Vesten hvis det blir for trangt andre steder, er gale signaler i denne forbindelse. Et økologisk orientert parti kan heller ikke la næringslivets "behov" for mer arbeidskraft være noen målestokk for hvor mange mennesker som bør bo i Norge.
Høyre kan vanskelig framstå som et parti for lov og orden, hvis det samtidig åpner grensene for innvandrere som påviselig har høyere kriminalitetsrater enn innfødte nordmenn. Heller ikke kan de argumentere troverdig for nøkterhet i statens sosialutgifter, dersom de tar inn flere grupper som betrakter sosialpolitiske rettigheter som noe de har krav på og som de kan utnytte.
Arbeiderpartiet kan vanskelig framstå som et parti for arbeidsvilkårene til vanlige folk, dersom disse skal bli utsatt for forsterket konkurranse av fremmed og billig arbeidskraft. Oppslutningen om de sosialpolitiske rettigheter, som ikke minst Ap og LO har kjempet fram, vil på sikt være truet dersom grupper uten en sterk norsk lojalitet utnytter disse så langt loven og juristene tillater det.
Heller ikke SV, som mange oppfatter som et "innvandrerparti", har grunn til å glede seg over økt innvandring fra folkegrupper med helt andre holdninger og tradisjoner enn de som har vært regnet som progressive i vårt land. Problemene som mange innvadrerkvinenr bærer med seg, tapper ressurser og oppmerksomhet fra vanlige kvinenrs kår i vårt land.
Politikere som er mer redde for medienes dom enn for folkets dom, fortjener ikke stor velgeroppslutning.