"Flyktning" eller "innvandrer"
På visse hold snakkes det stadig om "flyktning- og asylpolitikken vår" når de mener innvandringen til Norge. Dette er en måte å omdefinere et stort problem, som angår Norges framtid som nasjon, til et forholdsvis lite problem som angår en del enkeltskjebner.
Den 15. desember kunne Dagsavisen med store overskrifter fortelle at Norge var dårligst i Europa til å gi asyl, underforstått Norge var usedvanlig restriktivt. Bare 50 av 8000 asylsøknader var blitt innvilget hittil i år, kunne Dagsavisen fortelle, og andre aviser og fjernsyns-selskaper i Norge og Sverige formidlet budskapet videre samme dag.
Det som ikke kom fram i meldingen var at siden 1989 har 83.594 søkt om asyl
i Norge. 2080 av disse har fått sine søknader innvilget. I tillegg har 45.120
fått opphold på humanitært grunnlag. Når det siste tas med i regnskapet,
viser dette at Norge ikke har ført en særlig restriktiv politikk overfor
utlendinger som i første omgang søker om asyl i Norge. Tvert om har Norge ført
en lite restriktiv politikk.
Det kan i den forbindelse være grunn til å sitere en melding i Aftenpostens morgennummer av 19 februar 2000, signert Svein Gjedrum. Her heter det at Norge i 1999 hadde et innflytteroverskudd på 19 300 personer, ifølge de som Statistisk Sentralbyrå hadde registrert. Hele 41 700 personer hade flyttet fra utlandet til Norge, og 22 300 hadde flyttet ut av Norge. Statsborgere fra østeuropeiske land sto for en nettoinnvadnring på 8 400, derav 5700 fra tidligere Jugoslavia. - Videre sies det at blant EØS-landene var det bare Luxemburg, Irland og Island som i 1999 hadde hatt en større nettoinnflytting i forhold til folketallet enn Norge.
Det står ikke noe norsk folkekrav bak denne innvandringen. Tvert imot, ingen av stortingspartiene har noe flertall blant sine velgere som ønsker økt innvandring. Flere har spurt hvorfor norske politiske partier er så engstelige for å representere sine velgere og sitt eget vedtak om "innvadringsstopp"? -. Ligger svaret i frykten for mediemakten? I så fall bør det sies at medienes maktgrunnlag ikke nødvendigvis bygger på verken forskning eller på folkeflertallets vilje. Mediene manipulerer ofte med sitt utvalg av eksempler og tall, og med sitt ordbruk: "En flyktning" som søker "asyl" gir andre assosiasjoner enn en økonomisk "innvandrer" som vil tjene bedre og bygge ut sine slektskapsbånd i landet har bygget sitt samfunn med den vestlige kristne kultur som grunnlag.