Kultur er viktig- Culture matters
I år er det kommet ut en artikklesamling om kulturens betydning for samfunnsutviklingen, skrevet av flere av Amerikas fremste samtidige kulturforskere. Boka har hovedtittel CULTURE MATTERS (Kultur er viktig), med undertittel How Values shape Human Progress. Den er redigert av Lawrence E. Harrison og Samuel P. Huntington og kom ut på forlagshuset Basic Books i New York 2000.
Også i vårt land er det grunn til å følge med i denne type litteratur. Den viser blant annet en vending i en tidligere tids- og motebestemt nedtoning av kulturens betydning. I både samfunnsvitenskapelige og politiske kretser har det lenge vært vanlig å forsøke å forklare og styre samfunnsutviklingen bare ved hjelp av lovgivning og teknisk/økonomisk bistand, og dermed overse den betydning som forskjellige kulturtradisjoner har for demokrati og økonomisk utvikling i forskjellige land og kulturelle soner. I denne boka blir det tatt et oppgjør med tidligere reduksjonistiske syn som gikk ut på at kultur bare kunne gis mening i en sosial kontekst, og at alle kulturer ellers skulle oppfattes som likeverdige.
Forfattere i denne artikkelsamlingen viser til flere politiske områder der kulturelle forskjeller må trekkes inn for å komme fram til noenlunde sammenhengende forklaringer på ulike utviklingsmønstre. Det vises f.eks. til at flere ikke-kulturelle forklaringer på underutvikling i den tredje verden kommer til kort. Verken kolonialisme, økonomisk avhengighet eller rasisme kan i dag brukes som tilforlatelige forklaringer på at mange såkalte utviklingsland ikke mestrer en rimelig politisk og økonomisk utvikling. Her må indre kulturelle forhold trekkes inn, blant annet en familie- og stammeorientering som ikke åpner for en nødvendig individutvikling og moralsk lojalitet med større samfunn.
Kulturelt bestemte forskjeller i holdninger og verdipreferanser brukes til å forklare hvorfor f.eks den amerikanske Marshallplanen ble en suksess i Vest-Europa, mens den såkalte Alliance for Progre Lawrence E. Harrison og Samuel P. Huntington slo feil i Latin-Amerika. Kulturell kapital er avgjørende for å forklare hvorfor Tyskland og Japan klarte gjenoppbyggingen etter krigen, og for å forklare hvorfor Sør- Korea har mestret en økonomisk utvikling bedre enn Tyrkia, og Indonesia bedre enn Nigeria. Forfatterne peker også på at de må trekke inn kulturelle forskjeller for å forklare hvorfor noen minoriteter kan gjøre det bedre enn andre i forskjellige land; både kineserne i sørøstasiatiske land, indere i Vestafrika og libanesere i Østafrika blir her nevnt, sammen med jøder og calvinister i deler av Europa.
Det er også grunn til å merke seg Ronald Inglehards oversiktskart over nasjonale forskjeller i holdninger, basert på såkalte faktoranalyser. Her vises det f.eks at nordmennene skårer høyere enn noe annet folk når det gjelder mål på generell tillit mellom menneskene. Norge er ogå, sammen med andre nordiske land, et av de minst korrupte land i verden, vi verdsetter ikke et mål om rikdom hvis dette ikke er oppnådd med moralsk hederlige midler. - Den relativt høye norske tilliten kan være en stor styrke for å utvikle samarbeidsformer som ikke trenger en rigid jus for å kunne fungere. Men den er også sårbar: I Inger-Lise Liens studie av pakistanske innvandreres syn på hva de anså som negativt ved nordmenn, var "lettlurthet" et av de uttrykk som oftest ble nevnt som karakteristisk for nordmenn. (Jfr. Ordet som stempler djevlene. Holdninger blant pakistanere og nordmenn. Aventura, Oslo)
Inglehardt peker i boka på at ulik religion er en viktig kilde for å forstå forskjellene mellom de ulike kulturelle soner. En slik religiøs påvirkning skjer ikke bare gjennom personlig tro. Han sier at virkningen av å leve i samfunn som har vært preget av sterke katolske eller protestantiske institusjoner, vil prege alle som er sosialisert inn i en kristen nasjons kultur.