Kristendom og innvandring
Når innvandrere søker om opphold i vårt land, hevdes det ofte at det må være en kristenplikt å være mest mulig gjestfri mot de fremmede. Kristen etikk framstilles som en samaritanetikk, som utlegges som en mest mulig liberal holdning til asylsøkere.
Her er det grunn til å tenke seg litt om. Bare et fåtall av innvandrerne fyller kravene til asylsøknader. For de pengene som brukes til humanitært arbeid for et begrenset antall innvandrere, kunne i de fleste tilfeller langt flere ha vært hjulpet i de områder som de kommer fra. - For en del spiller nok ønsket om å få demonstrere et stort hjerte inn, når de inntar liberale holdninger til saker som er mye omtalt i mediene.
Det er misforstått å bruke Bibelen som en bydende autoritet for en liberal innvandringspolitikk. Fortellingen om den barmhjertige samaritan er ment å skulle vise at "vår neste" ikke bare skal gjelde folk fra egen stamme. I Klagesangene 5 kapittel gis det sterke uttrykk for ulykkene ved at "vår arv er gått over til fremmede og våre hus til utlendinger". Kristendommen sprengte i sin tid rammene for den jødiske stammereligion, da den hevdet at det avgjørende ikke var om en var jøde eller greker. Det kristen budskap ble rettet til alle. Men det betydde ikke at alle ville ta imot budskapet og bli en del av det kristen trosfellesskap, som ble et fellesskap som spente videre enn det gamle stammefellesskapet.
I Apostelen Johannes annet brev, tiende vers kan vi lese (i gammel oversettelse): "Dersom nogen kommer til eder og ikke fører denne lære {Kristi lære], da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen".
Hvis noen synes dette virker avvisende overfor folk med annen tro og kultur, bør de lese hva f.eks. Koranen anbefaler å gjøre med de vantro; f.eks. i Suran 47, fra 4 vers.