Meningsmålinger om innvandringspolitikken
Meningsmålingsinstituttet Feedback AS, sto på slutten av 1990-tallet bak en representativ undersøkelse av 503 voksne beboere i Oslo. På spørsmål om det var for mange, passe eller for få innvandrere i Oslo, kom svarene til å fordele seg slik:
Alt for mange: 23,6%
Litt for mange:21,8%
Passe mange: 43,1%
Litt for få: 4,9%
Alt for få: 1,1%
Vet ikke: 5,4%
Denne undersøkelsen gir en sterk indikator på at det er en betydelig motsetning mellom det folk i hovedstaden ønsker når det gjelder innvandringspolitikk og det som media og myndigheter stort sett går inn for. Mens 45,4 pst av Oslos befolkning synes det er for mange innvandrere i byen, er det bare 6,0 pst som synes det er for få. Likevel går alle partier som representerer befolkningen inn for en politikk som vil øke andelen innvandrere.
En slik motsetning mellom befolkning og ledelse bekreftes av tidligere undersøkelser, utført både i Norge og i andre vestlige land. I Norge finner vi en slik motsetning i alle de større partiene. Ifølge Statistisk Sentralbyrås blad Samfunnsspeilet 6/98 refereres det til en undersøkelse der et av spørsmålene var om Norge burde ta imot flere flyktninger og asylsøkere (altså mer restriktivt enn spørsmål om "innvandrere"). 43 prosent av Sosialistisk Venstrepartis tilhengere kunne tenke seg det, mens bare 24 pst av Venstres velgere, 14 pst av Arbeiderpartiets folk, 11 pst av Høyres tilhengere, 8 pst av Kristelig Folkepartis velgere, 7 pst av Senterpartivelgerne og bare 3 pst av Fremskrittspartiets tilhengere.
En av de første representative undersøkelser av spørsmålet om Norge tok imot for mange innvandrere, ble foretatt av MMI og offentliggjort i Dagbladet 18. April 1987. Den viste at 51 pst mente vi burde ta imot færre flyktninger, en fjerdedel mente vi kunne holde oss til det antallet vi den gang hadde, mens bare 8 pst ville ta imot flere. En tilsvarende TEMO-undersøkelse i Sverige, offentliggjort 18. mars 1991, viste at 54 pst av svenskene mente det kom for mange innvandrere til Sverige. En Gallupundersøkelse i Danmark på samme tid , offentliggjort i Berlingske Tidende 12. August 1990, viste at 59 pst ville begrense flyktningenes adgang til landet Det tyske magasinet Focus kunne i nr. 6 1994 vise til opinionsundersøkelser fra Tyskland, Frankrike og England der henholdsvis 55, 52 og 50 pst mente at de respektive landene tok inn for mange innvandrere. I senere undersøkelser har tallene variert noe, men det har alltid vært flere som har ønsket en innstramning enn de som har ønsket en liberalisering av den generelle innvandringspolitikken.
I vårt naboland har det ved universitetene vært foretatt flere undersøkelser om folks holdning til svensk innvandringspolitikk. En studie ved statsvetenskapliga institutionen på Göteborgs Universitet våren 1993 viste at så mye som 64 pst av svenskene anså at landet burde ta imot færre flyktninger. (Jfr. DN 20/4 -93). Centrum för invandrarforskning ved Stockholms Universitet presenterte høsten 1993 en undersøkelse som viste at 61 pst av de som svarte, anså at bestemmelsene om innvandring burde bli strengere, en økning fra 1987, da en tilsvarende undersøkelse viste at 42 pst ønsket en tilstramning.
I Finland er det også påvist en endring over tid i retning av sterkere motstand mot innvandringen. Studier av Jakkola, Jakkola og Söderling fra 1987, 1993 og 1995 viste at andelen finner som syntes landet skulle ta imot flere flyktinger sank fra 41 pst til 20 pst til 13 pst.
Det europeiske parlament har arrangert surveyundersøkelser om folks holdning til innvandring både i 1989 og 1997, basert på representative utvalg på rundt 100 personer over 15 år per medlemsland. Disse undersøkelsene vier at andelen europeere som kjenner seg urolige over innvandringen er økende. Mens 37 pst av de spurte i 1989 uttrykte at innvandrerne var for mange, hadde denne andelen steget til 41 pst i 1997. Samtidig med disse holdningene gav det overveldende flertall uttrykk for tilslutning til demokratiske verdier.
Mens motstanden mot en liberal innvandringspolitikk kan ha ligget på 50-60 pst avbefolkningen i Vesteuropeiske land, har den i USA ligget til dels enda høyere. På et spørsmål fra Gallup 5-6. Juni 1995 om immigrasjonen til USA burde holdes på sitt daværende nivå, økes eller minskes, svarte mellom 60 og 70 pst av både svarte og hvite at den burde minskes. (Jfr. International Migration Review vol 32; 2 (Summer 1998) 0451-0470.)
Det samme anerkjente internasjonale tidsskriftet bringer i sommernummeret 1999 en mer fullstendig oversikt over forskjellige opinionsmålinger fra senere år i Australia, Canada, England, Frankrike, Japan, Tyskland og USA. Hovedkonklusjonen på disse målingene er at befolkningen gjennomgående ønsker færre innvandrere. Ikke i noe land er det flertall i befolkningen for flere innvandrere.
Et annet trekk som opinionsmålingene viser, er at ønsket om å begrense innvandringen ikke er nært forbundet med generelle negative holdninger til innvandrerne som mennesker (s. 465). Dette kan ses i sammenheng med to trender som kan virke i hver sin retning. Det er en tendens til at folk gjennomgående blir mindre skeptiske til enkeltindivider fra fremmede land når disse blir en del av naboskap eller arbeidsplass. Derimot er det en tendens til at det blir mer motstand mot innvandringen som samfunnsfenomen, når denne får et visst omfang og kan oppfattes som en trussel mot eget miljø og egen nasjon. Noen mener at bildet av innvandringen som en kulturell utfordring eller trussel vil bli utbredt når innvandringen når en størrelse på mellom 10 og 20 prosent av befolkningen, selv om graden av kulturell fremmedhet også spiller inn.
Økonomiske forhold påvirker også holdningen til innvandring. Den amerikanske økonomiprofessoren Georg Borjas har i sin bok Heaven`s Door: imigration policy and American economy (Princeton University Press 1999) påvist at utdanningsnivået blant innvandrere har vært konstant gjennom en årrekke; noe som har ført til at immigrantgrupper som kunne være nyttige for amerikansk økonomi for noen tiår siden, er blitt mer av en byrde for samfunnet i dag.
Denne erfaringen avspeiles også i noen av meningsmålingene. En AIPO-undersøkelse fra 1993 viste at 59 pst av amerikanerne mente at innvandringen hadde vært et gode - a good thing - for Amerika i tidligere år (mot 31 pst som mente at innvandringen også tidligere hadde vært a bad thing). I samme undersøkelse ble det representative utvalget spurt om innvandringen var en god eller dårlig "ting" i dag. Bare 29 pst mente at dagens innvandring var et gode, mens 60 pst mente den var et onde - a bad thing. 52 pst så på innvadringen som en byrde fordi innvandrerne la beslag på jobber, husvære og helsetjenester (s. 458).
Ikke på noe tidspunkt mellom 1946 og 1993 har det vært folkelig flertall for ytterligere å øke innvadringen til USA. De som har ment noe slikt, har bare utgjort mellom 4 og 13 pst av befolkningen. Andelen amerikanere som har villet minske innvadringen har i dette halve sekelet variert mellom 33 og 66 pst. Tilsvarende tall for Canada er målt til 33 og 44 pst (s. 459)
I Australia - i media ofte framstilt som et fredelig multikulturelt samfunn - viser meningsmålinger at under ti pst ønsker flere innvandrere, mens omtrent to tredjedeler av australierne ønsker færre eller ingen innvandrere.
Britiske studier fra 1989, 1992 og 1993 viser at bare 6 pst av britene synes det er for få innvandrere i landet, mens mellom 53 og 63 pst mener at for mange får adgang til landet (s. 460).
Franske studier fra 1967 viser at to tredjedeler av franskmennene mener noe bør gjøres med innvandringen før Frankrike mister sin nasjonale identitet (s. 462). I Tyskland svarer også flertallet at det er "for mange" fremmede. I Japan har lovverket satt svært strenge regler for å bli japansk borger, en politikk med bred folkelig støtte.
Til og med i Sør-Afrika er det registrert en sterk folkelig motstand mot innvandring. Ifølge Lesley Wroughtons rapport ønsket så mye som 25 pst av befolkningen et totalt forbud mot innvadring, mens 45 pst ville støtte en streng begrensing av antallet innvandrere. 17 pst av sørafrikanerne gav sin tilsutning til en fleksibel arbeidsinnvandring og bare 6 pst ville slutte opp om en åpen innvadringspolitikk.
Det disse undersøkelsene viser er at den norske skepsis mot innvandring ikke er noe særnorsk fenomen, som kunne gitt grunnlag for sarkastiske bemerkninger om nisseluer og provinsiell fremmedfrykt. I de fleste land av vår type viser befolkningen en utstrakt motvilje mot en stor innvandring. Samtidig er det et gjennomgående trekk at "eliten" i media, politikk og næringsliv går inn for en annen politikk enn det folkeflertallet ønsker. (Jfr. Katharine Betts: The Great Divide. Immigration Policy in Australia. Duffy & Snellgrove, Sidney 1999.)
FN-omtale om norsk innvandringspolitikk