Indre norske utfordringer
Norske kulturtardisjoner kunne fått bedre livsvilkår dersom politikere, mediafolk, næringslivsfolk og ellers vanlige mennesker hadde vært mer bevisst viktigheten av å videreføre norsk kultur. Vi kan ikke bare skylde på utlandet når Norge mister kulturelt særpreg. Både likegyldighet og ensidige økonomiske interesser er i denne forbindelse indre utfordringer, ved siden av ideologier som framstiller samfunnsutviklingen som bestemt av materielle prosesser, mens kultur fortrinnsvis blir oppfattet som opplevelsestilbud til folks fritid.
Det kan være flere grunner til at mange velger å overse nasjonalkulturelle hensyn. Kortsiktige profitthensyn, snobberi, kortsynthethet og manglende oversyn over konsekvenser spiller alt sammen inn. Enkelte kan oppfattes det som et tegn på å være moderne når de forsøker å orientere seg mot forskjellige moter av utenlandsk opprinnelse, uten å se disse i forhold til norske tradisjoner. Dette er uttrykk for en misforstått oppfatning av modernitet og globalisering. Det nye i vår tid er at kulturytringer fra andre land er blitt lettere tilgjengelige, ikke at en identitet knyttet til Vesten eller Verden kan erstatte tilknytningen til det lokale og nasjonale.
Selv om alle har et kulturelt ansvar, har folk i visse yrker mer ansvar enn andre. Det gjelder kunstnere og folk som arbeider med forskning og kulturformidling; det gjelder mediafolk og politikere, og ikke minst ledere i kristne og humanitære organisasjoner.
Vi kan være stolte over at vi har klart å forene individuell frihet med fred og sosial orden på en bedre måte enn de fleste. Men dette er en sårbar balanse, som er avhengig av at både vår samvittighetsbaserte moral og viktige institusjoner blir holdt i hevd. Tidligere var denne balanse truet av totalitære ideologier. I dag er den mer utfordret av livsformer preget av en selvtilstrekkelig selvnytelse, med lite sans for forutsetningene for en fungerende frihet. Også norsk kultur kan romme uansvarlige og destruktive trekk.