Kristendommen og skolen i Norge.

 

Norsk grunnskole ble opprettet i 1739 av Den norske kirke.

Den norske kirke har drevet skolen i ca 150 år.

Inntil 1889 var sognepresten selvskreven formann i skolestyret.

Overgangen fra kirkens skole – til folkeskole – kom i 1889.

I 1922 var 11 prosent av undervisningstiden tillagt kristendomsundervisning.

Fra begynnelsen av 20. århundre satte endringene inn av skolens karakter og Kristendomsfaget gikk nedover.

I begynnelsen av 1920-årene sto professor Edvard Bull, frem som en sentral representant for Arbeiderpartiets Ateistiske - marksistiske linje. På vegne av Arbeiderpartiet gjorde han det helt klart. ”Vi skal gjøre skolen verdslig, liksom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal sloss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religion  i og for seg er en privatsak”. Han har senere riktig nok møtt motstand i partiet, blant annet fra den innflytelsesrike Tor Aukrust (jfr. hans bok "Mennesket i kulturen").

Edvard Bull, på vegne av Arbeiderpartiet, gikk også inn for at alle lærerskoler skulle bli offentlige. 
”Bare når staten har hånd om hele lærerutdannelsen, kan en ha kontroll over hva barna lærer.  Så må religionsundervisningen ut av folkeskolen, så vel som  de høyere skoler. Endelig må formålsparagrafen forandres og hele skolen gjøres verdslig.”

I etterkrigstidens Norge ser vi at sosialistene har intensivert sin kamp mot de kristne verdier.  En stadig – vedvarende – aktivitet for å liberalisere så vel kirke – som skole. Jfr. dagens debatt.

Det nye - religionsfaget

Formelt har det en konfesjonell ”forankring”, men det er en språklig fordreining. Det er ikke bundet til luthersk bekjennelse.
Det nye faget er det vi kaller et åpent fag. Det vil si at hovedhensikten med det er å fremme dialog elevene imellom.

Innenfor rammen av det utvidede kristendomsfaget skal det også undervises i ikke-kristne religioner og på tilnærmet like utførlig vis som for kristendommen. Spesielt gjelder dette islam.

Dialog og det saksorienterte toleransebegrepet står i sentrum. Forutsetningen for opplegget er at man ikke tror at kristendommen er uttrykk for objektiv sannhet.

Det synes klart at undervisningen i det utvidede kristendomsfaget har lite med den bibelske åpenbaring å gjøre, og i sin konsekvens effektivt vil fremme avkristningen.

Det vil heller ikke fremme en etisk holdning når den inspirasjonen mangler, som har forankring i troen på kristendommen som objektiv sannhet som sin forutsetning.