En biskops gjøren og laden i Oslo - en kommer - og en går.
 

Biskop Stålsett feiret ramadan.

Den 27. desember 2000 skjedde det utrolige at en norsk biskop deltok i feiringen av Id, som er en stor dag for muslimer over hele verden. Siste dag av Ramadan.

Biskop Stålsett er avbildet i flere aviser, liggende på kne, sammen med imam Syed Nehmat og Aslam Ashan, hvor det forøvrig var 4 tusen muslimer med i den største moskeen i Oslo.

Når et menneske faller på kne så taler det for seg selv når det betraktes ut fra norsk kultur og levemåte.

Det er betimelig å peke på at en norsk biskop er ansatt for å tale kristendommens sak i alt sitt virke. Biskopen plikter å leve etter Guds ord og befaling, såvel i tjenesten, som i fritiden. Ved denne anledningen var Stålsett iført kledning som viste at han var biskop i Den norske kirke. Likeledes hadde han Kristi hellige kors hengende om halsen.

Det må være tillatt å spørre Den norske kirkes preses om biskop Stålsett, ved denne anledningen, var Den norske kirkes utsending for å feire Id-avslutningen av ramadan for å tilbe avguden Allah?

Det første bud: "Du skal ikke ha andre guder for meg"

Johannes 2. brev. "Jeg har gledet meg meget fordi jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet, således som vi har fått påbud av Faderen. For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, dette er forføreren og Antikrist".

"Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud; den som blir i læren har både Faderen og Sønnen. Dersom noen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen".

Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter:

Artikkel 27. "I de stater hvor det består etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter, ikke berøves retten til, sammen med med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion, eller bruke sitt eget språk".

Denne konvensjonen har lovs gyldighet i Norge og det er grunn til å understreke ordet "består". Det vil si at den tar hensyn til de minoriteter som befant seg i Norge på den tid konvensjonen ble vedtatt. Innvandrere som har kommet inn i landet etter den tid har ikke de samme rettigheter som de "bestående".

Ønsker innvandrere å gjøre seg bruk av sin kultur, sin religion og/eller sitt språk så skal de ikke "berøves retten" til å gjøre dette "sammen med andre medlemmer av sin gruppe".

Det tilligger ikke det norske samfunn å ha ansvaret for dette, men vi plikter å behandle alle innbyggerne likt og rettferdig. Ser  man til eksempel hen til  Norges hovedstad som  har innvandrere fra ca l50 forskjellige land i grunnskolen,  så skjønner man ganske snart at det ville være en fullstendig umulig oppgave. Kan man se for seg en grunnskole basert på 150 forskjellige språk, 150 forskjelligartede kulturer og forskjellige religioner? Hva da med fellesskapet?

Denne menneskerettkonvensjonen, som er enstemmig vedtatt av FN, slår ettertrykkelig fast at kultur, religion og språk er personlige forhold for den enkelte innvandrer som ikke skal belastes det offentlige i det landet hvor det eventuelt måtte befinne seg minoriteter.