Gjengkriminaliteten - "hvem har skylda?"
Etter flere alvorlige skytedramaer i
innvandrergjenger Oslo i januar har mediefolk endelig åpnet
opp for en debatt om hva som er galt ved deler av
innvandrermiljøet.
Skjønt "åpnet opp" er neppe helt dekkende. Det er nokså begrenset hvilke spørsmålsstillinger som blir reist i de store aviser, radio og fjernsynsselskapene. Spørsmålet "hvem har skylda?" begrenses stort sett til velkjente syndebukker: politiet, skolen og foreldrene - det eneste nye måtte være at passiviteten til de muslimske imamene også er blitt trukket fram, til protester fra mange. Enkelte har også våget å legge skylda på gjengmedlemmene selv: De har ikke lov til å gå på offentlige steder med kniver og skytevåpen. De har heller ikke lov til å la sine æresbegreper være utslagsgivende når de trekker våpen.
At toleransen for det fargerike og flerkulturelle miljø ville ende i konflikter og voldsbruk, har vært forutsett av flere, selv om disse ikke har fått prege mediebildet. Det har vært sagt at dersom storsamfunnet ikke vil forsvare sine normer, om nødvendig med makt, så vil ukontrollerte grupper overta både normdannelsen og maktbruken i mange ungdomsmiljøer. Det vi er vitne til i våre dager, er nederlaget for den godtroende og ettergivende holdning overfor gjengmiljøene.
Hvorfor har ikke storsamfunnet reagert før?- spørres det. Det er påfallende at det mest nærliggende svar på dette spørsmålet ikke trekkes fram i mediene: Når publikum og politi har vært tilbakeholdne med å reagere, skyldes dette at enhver oppegående person i dette land vet at sterke reaksjoner mot ungdom med mørk hudfarge, raskt vil bli stemplet som "rasisme", med alle de ubehageligheter som følger med en slik stempling, ikke minst på mediehold.
Hvis noen skulle gis et hovedansvar for at samfunnet ikke har satt inn sanksjoner tidligere, måtte det bli alle de som har brukt ordet "rasisme" til å terrorisere meningsmotstandere. Men antirasistene slipper antakelig å komme på medienes anklagebenk, også i denne omgang. I stor utstrekning er det jo de som styrer mediene.
Hvordan stemmer en slik forståelse av voldsutviklingen med det tragiske drapet på Holmlia i slutten av januar?, kan det spørres. I denne saken har de store mediene overgått hverandre i raske diagnoser og forhåndsdømming: Drapet skulle være entydig bestemt av rasistisk ideologi i visse miljøer.
Nå er det slett ikke sikkert at saken er så enkel. Når noen går til bestialsk nedslakting av en tilfeldig ungdom, står vi sannsynligvis overfor folk som har betydelige mentale problemer. Men også i den grad grunnene kan tilskrives oppfatninger i et sosialt miljø, kan det være mange andre forhold enn de rent ideologiske som har spilt inn. I gjenger blir voldsutøvelse ofte oppfattet som motvold mot trakassering fra en motpart, som i dette tilfelle vil være andre gjenger med en antirasistisk ideologi. I den grad gjengmedlemmer ikke kommer i dialog med korrigerende motparter, men blir isolert til sine egne tanker, utvikles det lett selvforsterkende oppfatninger om voldens nødvendighet. Her er mange forklaringer mulige, og i skrivende stund er disse ikke klarlagt.
Men i alle fall virker det urimelig å forklare Holmliadrapet som et logisk utslag av at noen har lest rasistisk litteratur eller hørt negative ting om vår innvandringspolitikk. Internasjonal forskning tyder på at frustrasjon over innvandringen øker med antallet innvandrere, spesielt når andelen kommer over ti prosent og kan oppfattes som en sosial trussel. (Jfr studier av Lincoln Quillian. 1995. "Prejudice as a Response to Perceived Group Threat: Population Composition and Anti-Immigrant and Racial Prejudice in Europe". American Sociological Review, vol 60 Aug. s. 586-611) Ofte er det slik at noen reagerer med vold når den kollektive frustrasjon øker.
Holmlia-drapet var tragisk. Folk som lenge har advart mot at stor innvandring kan føre til mer konflikter og vold, bør ikke bruke denne tragedien i forsøk på å skåre politiske poenger. Men det bør heller ikke folk som har vært ensidig fiksert på rasisme-spøkelset, og som her muligens har et eksempel der rasisme har spilt en rolle som motiv for ugjerningen, ved siden av flere andre grunner.
Vi bør dessuten vokte oss for å trekke for vidtgående slutninger om grunnene til voldsøkningen i vårt samfunn på grunnlag av ett eksempel. Dekkende forklaringer er avhengig av sammenliknende studier. I den forbindelse kan det nevnes at det er registrert mellom 20 og 30 tilfeller av drap på innfødte nordmenn av innvandrere i løpet av noen år. Dersom disse eksemplene trekkes inn i forklaringene på voldsutviklingen, er det opplagt at hvit rasisme ikke kan være noen dekkende forklaring på det som skjer i vår tid.
Jfr: I
kjølvannet av Holmlia drapet
Kulturkonflikt med døden til følge