"Knus rasismen" - Vet de hva de
snakker om?
"Knus rasismen", er blitt et slagord for antirasister.
Formodentlig tror de at de bidrar til fred og forsoning mellom
folkegrupper med sine utspill. - "Rasismen skal bekjempes i alle
sine former", uttalte en sentralt plassert politiker, etter drapet
i Holmlia. - "Rasister og fascister skal hakkes til medister",
ropte blitzerne, da de blokkerte årsmøtet til Folkebevegelsen mot
innvandring i Arendal i 1989 og dengte løs på møtedeltakerne slik at
noen av dem fikk varige skader av overfallet.
- Vet de hva de snakker om, antirasistene? Eller er de bare med på
forskjellige former for massemobilisering, som kan nedsette deres
hemningene mot tvisyn? Eller lar de seg frivillig lede av folk som er
interessert i å skremme alle som vil stille kritiske spørsmål ved vår
innvadringspolitikk.
Det er grunn til å spørre. "Rasisme" er et av de mest
misbrukte ord i språket. Tidligere var det medlemmer av
nasjonalsosialistiske partier som misbrukte ordet. I dag gjelder dette
heller grupper som kaller seg antirasister. Mange har tydeligvis
vanskeligheter med å tenke seg nyanserte standpunkter mellom en bastant
nazisme og militant antinazisme.
Vitenskapelig sett er rasismen en faglig retning som har villet studere
sammenhenger mellom etniske raseforskjeller og forskjeller i folks
disposisjoner og kapasitet. Encyclopedia Britannica har definert rasisme
slik: " Rasisme er en teori eller idé om at det foreligger kausale
forbindelser mellom medfødte psykiske trekk og visse
personlighetstrekk, intellekt eller kultur, og, kombinert med dette, en
oppfatning om at visse raser er andre overlegne av medfødte
grunner."
At dette er et perspektiv på personlighetsforskjeller og kollektive
kulturforskjeller som lett innbyr til misbruk, er innlysende. Men det
betyr ikke at vitenskapelig forskning på dette feltet bare kan avvises
på et emosjonelt grunnlag. Det finnes mye forskning om den relative
betydning av arv og miljø i forklaringer av gjennomsnittlige
forskjeller i ytelser og av kulturforskjeller mellom folkegrupper. Selv
om miljøteoriene kan virke mest sympatiske, sett fra en demokratisk
synsvinkel, fordi de lettest innbyr til håp om å kunne utjamne
forskjellene, så er ikke ønsketenkning noe godt grunnlag for å komme
til en realistisk forståelse av vanskelige forhold.
Forskningen kan vise til mange studier som tyder på at arv betyr mer
enn mange liker. Etter debatten om en kontroversiell bok av Richard J.
Herrnstein og Charles Murray "The Bell Curve", som kom
på det amerikanske forlaget Free Press i 1994, utspant det seg en
heftig debatt om sammenhenger mellom rasemessige forskjeller og
statistiske fordelinger av intelligens. Etter denne debatten fant 52 av
Amerikas fremste arveforskere grunn til å rykke ut med en felles
uttalelse om hva som var "the main stream" i
forskermiljøet når det gjaldt tolkningen av arv og intelligens i ulike
folkegrupper. Denne uttalelsen peker på at det er grunn til å regne
med at visse former for intelligens kan måles uavhengig av miljøfaktorer,
og at det foreligger visse forskjeller i gjennomsnittlig intelligensnivå
mellom forskjellige etniske grupper. Uttalelsen ble første ble trykt i The
Wall Street Journal, desember 13, 1994. og er senere utlagt på
nettet: http://lrainc.com/swtaboo/taboos/wsj_main.html
http://www.duke.org/library/innate/racial.html
Det skulle være unødvendig å si at dette er både et vanskelig og
et ømtålige emner. Men det betyr ikke at forskningsresultater kan omgjøres
ved underskriftkampanjer eller ved å gå i fakkeltog, like lite som spørsmålet
om den relative betydning av solaktivitet og menneskeskapt forurensing
kan avgjøres ved en folkeavstemning når det gjelder å forklare
klimaendringene i senere år.
Nå finnes det også en annen definisjon av rasisme som har vært brukt
i en del nyere litteratur. Engelskmannen Martin Barker har vært en
sentral talsmann for denne retningen. Her blir rasisme forstått som
sosial diskriminering på grunnlag av ulike etniske kjennetegn.
Det kunne sies mye om diskriminering, både om misbruk - sosial
ekskludering og syndebukktenkning - og om normale skiller mellom vi
og de, noe som alle grupper og samfunn er avhengig av. I de
fleste samfunn vil utseende og andre synlige kjennetegn, sammen med språk
og navn, bli tillagt betydning for å skille mellom de som tilhører ens
eget og andres fellesskap. Det er ikke uten videre fordømmelig at folk
er forsiktig med fremmede, og gjerne vil sette de på prøve for å se
om de er lojale, før disse eventuelt blir inkludert.
De som uttalere seg mot "rasisme i alle dens former", bør
sette seg inn i litteraturen om rasebegrepet og raseforskningen, før de
oppfordrer til fordømmelse og kamp, i toleransens navn.
Litteratur om forståelsen av "rasisme"
Inger-Lise Lien: Ordet som stempler djevlene. Holdninger blant
pakistanere og nordmenn ( Aventura, Oslo 1997).
Trygve Bjørgo og Yngve Carlson: Vold, rasisme og ungdomsgjenger.
(Tano/Aschehoug 1999)
Kirsti Aarseth: Rasisme som kampsport: men analyse av rasismebegrepet
i fjernsynsnyheter. (Hovedoppgave: Massekommunikasjon, Universitetet
i Bergen 1994)
Sissel Gulbjørnrud: "Jeg er ikke rasist, men snart blir jeg
det": en empirisk undersøkelse av kontakt og konflikt i et
flerkulturelt bomiljø. (Hovedoppgave i sosiologi, Universitetet i
Oslo 1995)
Anders Lange: Reflektioner kring rasism (Ceifo, Stockholm 1992).
Pierre van den Berghe: "Does Race Matter?, Nations and
Nationalism, I:3 (1995), 359-68. - Opptrykk i J. Hutchinson og A. D.
Smith (red): Ethnicity Oxford University Press 1996, s. 57-63.
Ernest Cashmore, Michael Banton , Adam Heribert: Dictionary of race
and etnhic relations. (Flere utg.)
Les Back og John Soloms (red): Theories of race and racism: a reader.
(Routledge, London 2000)
M. Snyderman og S. Rothman: The IQ Controversy, the Media and Public
Policy (N.Y. 1988).
Roger Pearson: Race, Intelligence and Bias in Acacdeme. (Scott-Townsend
Publishers, Washington D.D. 1991)
Jared Taylor: Paved with good intentions: the failure of race
relations in contemporary America (Caroll & Graf, N.Y. 1992)
Philippe J. Rushton: Race, evolution and behavior. (Transaction
publishers, New Brunswick, N.J. 1995)
Martin Barker: The New Racism. (Junction Books, London 1981)
Jfr: Diskriminering-
forskjellsbehandling
Kulturkonflikt
med døden til følge