Er den absolutte rettferdighet mulig?
Justisminister Hanne Harlem kom etter påske 2001 med et forslag om en
å opprette en egen kommisjon med etterforskningskompetanse for å avgjøre
om gamle saker skal gjenopptas. Aftenposten kaller 20. 4. 2001 forslaget
en historisk rettsreform. Bare Storbritannia har fra før en tilsvarende
ordning.
Ordningen fletter seg inn i en serie med rettsregler for å forhindre
justismord, det vil si at de tiltalte ikke skal bli dømt for noe de
ikke har gjort. Disse reglene begrunnes gjerne med "hensynet til
rettssikkerheten", og med at tvil skal komme tiltalte til gode.
Dersom domsavsigelser kunne avgjøres på helt sikkert grunnlag, var det
ingen som ville protestere mot en ytterligere sikring mot tekniske og
menneskelige feil ved domsavsigelser. Men virkeligheten ser ikke slik
ut.
Rettsvesenet må svært ofte måtte baseres sine dommer på
sannsynlighet, spesielt hvis tiltalte benytter sin "rett til å
lyve", som enkelte advokater framhever som en menneskerett. Det er
sjelden at en vanskelig rettssak, der tiltalte nekter skyld, kan avgjøres
med ett hundre prosent sikkerhet. Hvis slike dommer felles med nittini
prosent sikkerhet i bevisførselen, betyr det over tid at nittini av
hundre fanger er skyldige, mens en fange blir uskyldig dømt. Dersom
kravene til bevisførsel skal gjøres så strenge at denne ene fangen
ikke skal risikere å bli dømt, vil i praksis svært mange lovbrytere
også komme til å gå fri. Det er grunn til å se på de
samfunnsmessige omkostninger ved slike rettskrav.
Rettsvesenet skal i utgangspunkt sikre oss mot lovløse tilstander, der
folk må ty til selvtekt for å unngå utrygge levevilkår. Lovbrytere
skal vite at det er en stor sjanse for at de blir tatt, og at de kan bli
dømt selv om de nekter for det de har gjort. På den annen side skal
rimelig tvil komme tiltalte til gode. Her står vi overfor en
balansegang. Dersom rettsvesenet vil dømme alle som med sannsynlighet
har gjort noe galt, vil de også komme til å dømme en god del
uskyldige. Dersom rettsvesenet bare skal dømme de som helt sikkert kan
bevises å være skyldige, vil svær mange lovbrytere gå fri. Slike
fritak kan av potensielt kriminelle bli oppfattet som bevis for at
kriminalitet lønner seg. Det er et stort spørsmål om denne type
ensidighet i vurderingene alt i alt vil tjene rettssikkerheten i
samfunnet.
Mange jurister mener at det er sjansen for at mange skyldige blir
frifunnet, som er det største problemet for rettsikkerheten i dagens
Norge. - En jurist har i private samtaler uttalt at hvis én prosent av
de dømte skulle vise seg å være uskyldig dømt, så vil minst seksti
prosent av de frikjente kunne vise seg å være skyldige. Dette betyr
videre at en frifinnelse i rettsapparatet bare blir å oppfatte som
mangel på tilstrekkelig med bevis, ikke som en moralsk dom om uskyld.
Det er ikke bare i de rene kriminalsaker at en velmenende, men ensidig,
vurdering av skyldspørsmålet kan slå uheldig ut. I senere tid har
Norge fått en hel del asylsøker som hevder at de blir forfulgt i sitt
hjemland, eller som vil bosette seg i vårt land fordi de hevder å være
i slekt med andre som allerede har fått opphold her. Svært ofte har
disse enten mistet eller ødelagt sine identitetspapirer. Med det
mediepresset som overarbeidet folk i UDI utsettes for når det gjelder
avgjørelser om hjemsendelse av disse , er det stor fare for at også i
slike vurderinger vil mange få rettigheter som de i følge norsk lov
egentlig ikke skulle ha hatt.
Men liksom for kriminalitetsutviklingen, er de tabloide mediene lite
opptatt av de langsiktige konsekvenser for landet for denne type juks. Når
disse appellerer til "de menneskelige hensyn", på grunnlag av
et ensidige utvalg av saker der en saksbehandling kan ha vurdert for
strengt, viser de seg samtidig som nokså blinde for helhetlige hensyn
til samfunnsutviklingen.
Den absolutte rettferdighet er i praksis uoppnåelig. Vi må i basere
oss på en relativ rettferdighet. Men da blir det viktig at den blir
balansert, og at begge typer av hensyn har talsmenn.