Media og demokrati
Demokrati betyr folkestyre. Media skulle være et medierende ledd
mellom ulike folkegrupper i demokratiske stater og representere toveis
kanaler mellom folket og folkets ledere.
Tidligere ble dette søkt sikret ved at alle større partier og grupper
hadde sine aviser og arenaer. I senere år har pressen frigjort seg fra
bindingen til både demokratiske partier og folkelige organisasjoner.
Det er et stort spørsmål om dette alt i alt har tjent demokratiets
sak. Store medier framstår i stigende utstrekning som
salgsorganisasjoner som baserer seg på at folk skal fristes til å kjøpe
sensasjonelt stoff, og å få høre mer om et visst antall kjendiser som
er bygd opp av de samme mediene. Samtidig med at mediene er blitt løsrevet
fra folkelige organisasjoner, er arbeidende journalister blitt mer
avhengige av hverandre. Nyheter i fjernsynet er ofte stoff som har vært
tatt opp i dagens Osloaviser. Disse bruker på sin side fjernsynet som
en referanse for det de vil kommentere.
I Martin Eides bok "Den redigerende makt" (Høyskoleforlaget
2000) omtales mediene som "kanalvoktere" som sorterer hva folk
skal få informasjon om, og hvordan den skal vinkles. På side 304 i
denne boka sies det: "I journalismens verdensbilde består
samfunnet av tre grupper: makthaverne, vanlige folk og journalister.
Verden består av kilder, publikum og redaksjoner. Alle kilder som ikke
er av folket er følgelig makthavere. Og det verste som kan skje, ifølge
journalismen, er at makthaverne får snakke direkte med det uskyldige
folket - får ha folket for seg selv. En slik vulgær samfunnsanalyse må
selvsagt også føre til en helt utilstrekkelig og banal forståelse av
den redigerende makt".
Utviklingen i denne retning - som noen kaller "modernisering"
og andre kaller "kommersialisering" - basert på konkurranse
om flest mulig lesere, lyttere og seere - er betenkelig sett fra en
demokratisk synsvinkel. Det er ikke bare små eliter og skjulte grupper
som har vanskelig med å bli synlige på dette markedet: I en del
sammenhenger kan store grupper, kanskje til og med folkeflertallet,
komme til å mangle talerør. Det gjelder blant annet en del spørsmål
knyttet til fremmedkulturell innvandring. Norsk presse og kringkasting
har stått for gjennomførte "liberale synsmåter" på disse
temaene. Den opposisjon som har talt på vegne av folkeflertallets syn,
har måttet nøye seg med mindre leserbrev og liknende.
Den redigerende makt blir betenkelig når journalister med en ensidig
ideologisk samfunnsforståelse tror at de har rett til å moralisere
over alle andre syn. Ensidigheten i journalistmiljøet kan dokumenteres
av en spørreundersøkelse som Opinion gjennomførte, og som ble
gjengitt i Dagens Næringsliv 29.4 99. Her gikk det fram at dersom bare
journalister hadde stemmerett i Norge, ville 45 av Stortingets 165
representanter ha kommet til å representere Sosialistisk Venstreparti.
Fremskrittspartiet ville ikke ha fått noen representant. I tillegg
ville Sp og KrF blitt underrepresentert.
Hele 62 pst av journalistene gav uttrykk for at deres politiske
orientering farget det som de gjenga. I befolkningen som helhet var det
75 pst som mente det samme. 52 pst av befolkningen og 33 pst av
journalistene mente at journalister primært var opptatt av å lage
oppslag som skulle selge.
Liknende tendenser til politisk ubalanse er også funnet blant svenske
journalister. Ifølge avisen Metro for 27. oktober 2000 sympatiserer
hver tredje journalist i Sverige med Vänsterpartiet. I tillegg er
sosialdemokratene og det liberale Folkpartiet godt representert i
journalistkåren, mens Moderaterna og Kristdemokraterna er
underrepresenterte.
Det ville være for mye forlangt at pressen alltid skulle avspeile
folkeflertallet i alle saker. Men gjennomgående oppfatninger som deles
av mange, burde i det minste ha vært sikret mediekanaler der folk kunne
få komme til orde på egne premisser. Synet på innvandringspolitikken
er en slik sak der vi finner en stor forskjell på velgernes meninger og
det politikerne går inn for. Det gjelder i alle partier. Statistisk
Sentralbyrås blad Samfunnsspeilet kunne i nr. 6/98 referere til
en undersøkelse der et av spørsmålene var om Norge burde ta imot
flere flyktninger og asylsøkere.43 prosent av Sosialistisk
Venstrepartis tilhengere kunne tenke seg det, mens bare 24 pst av
Venstres velgere, 14 pst av Arbeiderpartiets folk, 11 pst av Høyres
tilhengere, 8 pst av Kristelig Folkepartis velgere, 7 pst av
Senterpartivelgerne og bare 3 pst av Fremskrittspartiets tilhengere. Til
tross for at ingen partier har flertall blant sine velgere for å øke
inntaket, er det ingen av partiene som offisielt går inn for å stramme
inn politikken så det monner.
Etter at dette var skrevet vinteren 2000, kom det en ny undersøkelse
sommeren 2001 som bekreftet bildet. Espen Brynsrud i Aftenposten 7.6
skriver:
Journalister er slett ikke nøytrale
Carl I. Hagen har rett i at norske journalister har et
troverdighetsproblem. Journalistene er betydelig mer venstrevridde enn
folk flest, samtidig lar de egne meninger påvirke journalistikken,
fastslår valgforsker Frank Aarebrot.
- Journalistene har et troverdighetsproblem, konstaterte Aarebrot da
han presenterte resultatene fra en omfattende spørreundersøkelse fra
Opinion om journalister og deres holdninger og publikums oppfatninger om
disse temaene.
Onsdag formiddag la han frem undersøkelsen på konferansen Media 2000 i
Bergen. Som en del av undersøkelsen er også 500 medlemmer i Norsk
Journalistlag intervjuet.
Venstrevridde
Ifølge undersøkelsen var det ingen journalister som ville stemt
Fremskrittspartiet, dersom det var valg i morgen. Og Rød Valgallianse
(RV), Sosialistisk Venstreparti (SV) og Arbeiderpartiet ville fått rent
flertall i det nye Journalist-Stortinget.
- SV-leder Kristin Halvorsen ville sannsynligvis blitt finansminister i
den nye regjeringen, spøkte Aarebrot.
Nøytrale journalister?
Samtidig som undersøkelsen kartlegger journalistenes sympati med de
ulike politiske partiene, har forskeren også tegnet et bilde av
journalistenes nøytralitet.
- Publikum flest tror ikke på journalistenes nøytralitet, oppsummerte
Aarebrot.
Et flertall av publikum (51 prosent) mener at journalistene skaper
nyheten selv i stedet for å gjengi det som skjer. 33 prosent av
journalistene selv mener det samme.
Skriver egne meninger
Journalistene er ikke nøytrale, fastslår Aarebrot , med
utgangspunkt i undersøkelsen.
Et overveldende flertall av folk flest tror at journalistenes egne
meninger farger det hun eller han gjengir i avisen, i radio, på
fjernsyn eller på Internett. Overveldende 83 prosent, eller fire av fem
nordmenn, mener personlige oppfatninger påvirker journalistikken. Mange
av journalistene selv medgir også at de tror at journalistikken blir
farget (51 prosent), men langt færre enn blant folk flest.
Jfr. Propaganda
og tall
Betalt
opposisjon
Tabloidiseringen
av media
Pornografiseringen
av media