Overklasse forplikter
Overklasse forplikter (noblesse obliger) het det i gamledager.
De som hadde mye penger og makt, ble forventet å yte mer enn andre til
samfunnets beste. De skulle være nasjonens talsmenn, og ikke nøye seg
med å betale sin skatt.
Dette har ikke bare vært en norm i det aristokratiske Europa. Også
blant de nyrike i USA var det forventet at de som tjente best, også
skulle være generøse med bidrag til sitt land. Carnegie, Rockefeller,
Ford, Stanford bidro alle med midler til forskjellige institusjoner for
nasjonsbyggingen.
Det samme kan ikke uten videre sies om mange av de som tjener godt i
dagens Norge. Stort sett tenker de i marked og i privat forbruk. De har
lite sans for det professor Francis Sejersted tenkte på, da han uttalte
at kapitalen må ha legitimitet for å bli akseptert. Her foreligger det
en motsetning mellom verdikonservativ og liberalistisk tenkning.
Mange som har fått makt gjennom penger eller kommunikasjonskanaler,
opptrer i det offentlige rom, men bare sjelden som nasjonens talsmenn.
Tvert om synes mange i helrike og halvintellektuelle kretser å ville
framheve sin egen overlegenhet ved å vise en hoverende holdning overfor
folk flest, og overfor nasjonens historie: nordmenn er bønder, og bønder
er sidrompa og reaksjonære!
Bak mye av bondehetsen i visse kretser ligger dype historiske
motsetninger, som går tilbake til spenningen mellom embetsmenn og
bondestand og til spenninger mellom liberale bymiljøer og talsmenn for
de norske motkulturene, de som har villet balansere liberalismens
dominans. I Norge har demokrati og nasjonsbygging gått sammen. - Når
Norge fortsatt skårer høyt på internasjonale mål for hva som er de
beste land å bo i, har det sammenheng med at en ensidige økonomisk
markedstilpasning i Norge har møtt motkrefter etter flere dimensjoner,
ikke bare av økonomisk og klassemessig art.
En av dem som i senere tid har brukt sin makt og sitt journalistiske
talent til arrogante utfall mot forskjellige sider av det tradisjonelle
Norge, er TV2-sjefen Kåre Valebrokk. Etter at Aftenpostens redaksjon
har tildelt han en halv side på lørdagene, har han fått en ny arena
for å fremlegge sine liberalistiske syn på frihandelens velsignelser
og politikernes fordervelse.
Lørdag 15 juli var det igjen bøndene som fikk gjennomgå fordi de ikke
vil "overlate matproduksjonen til land som kan gjøre jobben for
halve prisen". Om Gudbrandsdalen skulle avfolkes, betydde ikke det
så mye - da ville den sannsynligvis bare se ut som den gjorde "før
bønder med økser og flammer ryddet dalen for skog og dermed gjennomførte
Norges første økologiske katastrofe:"
Nå høres det ikke særlig overbevisende ut å ville forsvare intensiv
matproduksjon og lange fraktruter fra billige produsenter med økologiske
argumenter. Økologi og liberal markedsøkonomi er i mange sammenhenger
motsetninger.
I denne sammenhengen er det likevel en annen motsetning som springer i
øynene, og det er fraværet av fedrelandsfølelse, fraværet av en
forståelse av at norsk egenart og kultur henger sammen med et visst
bosetningsmønster og et næringsliv i oversiktlig skala. Norge blir
ikke helt Norge lenger, hvis Gudbrandsdalen bare skulle bli skog.
De synsmåtene som den tidligere redaktøren for Dagens Næringsliv gir
uttrykk for, er ikke bare hans private meninger. Han gir uttrykk for en
enkel, men utbredt tenkemåte som deles av mange i næringsliv og mediemiljøene.
På mange måter har disse ressurser og en innflytelse som kunne gjøre
det nærliggende å omtale dem som en overklasse. Men de mangler den
ballast som kunne gitt dem allmenn legitimitet.
Jfr. Norge
- landet med 7 motkulturer
Kapitalister
må vise samfunnsansvar