Når politikk utsettes for moralsk bedømmelse og kritikk, er det nesten alltid politikeres behandling av enkeltindivider som kommer i fokus: Har den og den regjering ført en politikk i overensstemmelse med menneskerettighetene? Har de og de myndigheter tatt tilstrekkelige "menneskelige hensyn" i sin utøvelse av lovregulerte rettigheter?

Til tross for alt som kan sies til fordel for et slikt syn på moral; det er flere vesentlig dimensjoner som tildekkes av ensidig individsentrerte perspektiver. Et samfunns politiske og økonomiske struktur har indre føringer som ikke bare kan bedømmes ut fra individets velferd. De kulturelle hensyn blir alt for snevert behandlet dersom kultur bare forstås som tilbud om trivsel og underholdning. Økologisk utvikling og befolkningsutvikling lar seg ikke bedømme realistisk ut fra et individperspektiv.

Dette, som burde vært allmenn innsikt, blir ofte tildekket i mye samfunnsdebatt, for eksempler når det gjelder spørsmålet om hva som er en realistisk og en moralsk forsvarlig innvandringspolitikk. Mediene fokuserer på enkeltindividers skjebne, ikke på den langsiktige utvikling av den ujevne befolkningsutvikling som vi opplever i vår tid.

Mens de Vestlige samfunn, med en individualistisk kultur, i senere år har fått fødselstall som ligger under reproduksjonsnivået, har ikke befolkningsutviklingen vært tilsvarende i viktige orientalske samfunn, samfunn med en sterk familie- og slektsorientert kultur. - Forestillingen om at økonomisk utvikling skulle føre til at alle samfunn fulgte i vestens fotspor har ikke slått til: Den såkalte "loven om demografiske overganger" har artet seg annerledes i orientalske enn i oksidentale samfunn.

Resultatet er at Vesten stadig taper andel av verdens befolkning I 1950 levde 12 pst av verdens befolkning i de nåværende EU statene. Ifølge Eurostat (IIASA) er det beregnet at de samme statene bare vil ha 4 pst av verdens be i 2050. Europa som helhet vil kunne ha 7-8 pst av verdens befolkning midt i dette århundret.

Den demografiske dimensjon er ofte tildekket i politiske og moralske vurderinger. Dermed får vi også et skjevt bilde av hvilke kulturer som er i en utsatt posisjon, fordi de får for få engasjerte kulturbærere.

I denne forbindelse kan det være grunn til å vise til en beregning gjort av det amerikanske statistiske sentralbyrå (US Bureau of Census) når det gjelder forutsigelser om befolkningsutviklingen i en del land. Disse forutsigelsene er naturligvis basert på en del forutsetninger, blant annet om at det i nær fremtid ikke skjer drastiske endringer i form av krig, pest eller kulturelle revolusjoner. Selv om beregningene aldri blir helt nøyaktige, er det grunn til å forholde seg til dem: Dette er hva vi kan vente vil skje, hvis vi bare lar utviklingen fortsette som nå.

Studentgruppen til Dansk Forum har trukket frem en sammenlikning mellom faktisk utvikling (1950-2000) og forventet utvikling (2000-2050) når det gjelder Danmark, Afganistan, Irak og Saudi-Arabia. Beregningen er lagt ut på internett: http://www.danskforum.dk/Studentergruppen/Aletheia/Nr8/dkbefolkning.htm

Litteratur

Virginia D. Abernethy: Population Politics Transaction Publishers, 2000 ed.