Antinasjonalsime som falsk bevissthet
Marxister snakket tidligere om "falsk bevissthet" når de
ville si at borgerskapet hadde et illusorisk kultursyn, og at de bedrog
både seg selv og andre når de framstilte noe som var tids- og
klassebestemt som gyldig for vår tid.
Oppfatningen av nedarvet moral og kultur som et uttrykk for "falsk
bevissthet" har siden vært utbredt i mange intellektuelle kretser,
ikke bare blant marxistene. Denne oppfatningen har blant annet bidratt
til at store deler av kommentatorene i de store mediene har oversett
faresignalene når landets kultur og moral er blitt undergravd. Deres
tankegang har gått ut på at alt som føles anstrengende, kan ses som
undertrykkende, og kan bli etterfulgt av noe mer frigjort, bare
"borgerskapets kultur" blir fjernet.
Denne læren om borgerskapets falske bevissthet er for lengst blitt en
illusjon og en falskhet med appell til mange som først og fremst har
villet dyrke sin egen frigjøring.
Den nasjonale kultur har vært oppfattet som en slik kulturformer som
ble antatt å kunne fjernes uten skadevirkninger. Etter identiteten med
nasjonalstaten ble det antatt at folk dels ville bli mer
individualistiske og frie, dels mer knyttet til et verdensomspennende
brorskap.
Det som har skjedd i miljøer der nasjonaltanken har mistet sin moralske
autoritet, er imidlertid helt andre ting: Der den kulturelle og
politiske nasjonalismen er blitt svakere, har vi dels fått en
overdreven dyrking av sportslig nasjonalisme og en del nasjonale popidoler.
Vel så ofte har vi fått et tilbakefall i identitet til nære venner og
til gjenger, som til de eneste som betyr noe. I andre land har
antinasjonalismen ført til en forsterket regional identifikasjon og en
identitet om det etniske. I svært mange tilfeller har antinasjonalismen
bidratt til å gjør folk mer rotløse, og lett mottakelige for moter på
markedet.
I senere år er antinasjonalismen blitt forsøkt fremmet som noe som
skulle bidra til mer toleranse og mer integrering av fremmedkulturelle
innvandrere. Det er lite som tyder på at dette programmet holder. Mange
innvandrere ser på nordmenns holdning til sin egen kultur og moral som
holdningsløs og umoralsk. De ønsker rett og slett ikke at deres barn
skal bli for mye preget av denne kulturen. Andre, som kan ønske å bli
mest mulig norske, sier at det er vanskelig å få tak i hva det vil si
å være norsk.
Nordmenn virker som utydelige kulturbærere.
En del grupper her i landet har i lengre tid hatt et svakt og
problematisk forhold til landets kulturelle røtter - enten det gjelder
religiøs tro, livsoppfatninger, skikker eller språkformer. En del av
disse har i senere tid fått mye påvirkningsmakt blant annet gjennom
sine posisjoner i media og reklame . Disse har ofte hatt økonomisk
egeninteresse av å spille på en lære om at generasjonenes kultur bare
er en form for "falsk bevissthet", som det er progressivt å
frigjøre seg fra. Dermed har de, med relativt god samvittighet, kunnet
spre sin form for kommersiell massekultur til erstatning for det
nasjonalt utviklede.
Paradoksalt nok: Marxistiske tolkninger har kommet til å bli en del av
det tankegods som i dag legitimerer virksomheten til kapitalistiske
kretser.
Jfr: Nasjonalstatens forfall- etniske konflikter