En demokratisk valgkamp ?
Valgkampen 2001 må fortone seg underlig hvis den ses ut fra demokratiske
prinsipper for valg: Demokrati betyr som kjent folkestyre. Det er
folket, og folkevalgte representanter, som skulle bestemme hva som skal
diskuteres i en valgkamp, ikke selvrekrutterte grupper av journalister
og mediearbeidere. Dette gjelder ikke minst den del av valgkampen som når
lengst ut, det vil si den delen som foregår i de store mediene, først
og fremst i fjernsynet.
Det første som fortoner seg underlig, er at bare en del av de påmeldte
partiene ble presentert for velgerne. Talsmenn for partier som
Fedrelandspartiet, Norsk Folkeparti, Kristent Samlingsparti fikk ingen
mulighet til å legge fram sine programmer og sine synsmåter i den
journaliststyrte mediadekningen.
Det andre som fortoner seg underlig, er at det var medarbeidere i media
som bestemte hvilke temaer som skulle diskuteres og hva som ikke skulle
diskuteres. Disse mente tydeligvis at valget burde dreie seg om skatter
og avgifter og om størrelse og fordeling av velferdstilbud.
Utfordringene for norsk kultur ved årtusenskiftet, var et ikke-tema.
Det samme var innvandringen, til tross for at både Schengenavtalen og
omleggingen av UD kan medføre store utfordringer for samfunnet.
Distriktspolitikk og økologisk tilpasning kunne bli nevnt, men aldri
utdypet.
Det mest forunderlige er at de folkevalgte representanter har funnet seg
i å bli behandlet som uskikkelige skoleelever med journalister i lærerrollen.
Når representantene forsøkte å framføre et resonnement på ti
setninger eller mer, ble de avbrutt av ordstyrere, som ville ha enkle
svar på enkle spørsmål, eller av konkurrerende kandidater som snakket
i munnen på dem. I enkelte andre demokratiske land får talsmennene for
forskjellige partier lov til å snakke i både fem og femten minutter
sammenhengende, før det ble stilt kritiske spørsmål til den
politikken som presenteres.
En følge av dette har vært at den saklige forskjell mellom partiene
kom dårlig fram, og valget kunne fortone seg som valg mellom personer,
som brukte ulik taktikk for å vinne velgernes tillit og oppslutning. Når
journalistene har fått valgkampen til å fortone seg som taktikk i et
personlig maktspill, har disse fått et utgangspunkt for å "avsløre"
de folkevalgte, og indirekte gi inntrykk av at det er journalistene som
er velgernes egentlige talsmenn.
Jfr.
Media og
demokrati