"Kultursektoren"
Årets kulturbudsjett er lagt fram. Av et totalbeløp på 738,2
milliarder kroner skal 4,1 milliarder går til
"kultursektoren". Det er rammen for et departement som skal ta
seg av bevilgninger til kulturelle formål.
I forslag til statsbudsjett sies det at det skal satses på teater og på
film, på museer og på musikkevenementer. Dessuten skal registrerte
minoriteter få støtte i sin virksomhet. Det er i det hele tatt mange
instanser som skal få statlig støtte. Det er også mange som ikke får
støtte (eksempelvis organisasjonen NORSK KULTUR). Men det som først og
fremst savnes når vi leser framlegg til kulturbudsjett, er en
overordnet målsetning for hva kulturpolitikken skal tjene.
Hva er begrunnelsen for at alle etablerte institusjoner skal få årlig
støtte, med en liten påplussing hvert år? Hva forventer våre våre
myndigheter at "kulturlivet" skal yte til fellesskapet? Hva er
så viktig ved alle fritidstilbudene at de fortjener statens støtte, og
dermed støtte fra både de skattebetalere som går i teater og på
utstillinger og fra de som ikke går der? Tradisjonelt har begrunnelsen
for den offentlige støtte til kulturvirksomhet vært at kulturen er noe
som nasjonen som helhet er avhengig av, noe som gjorde oss mer
kristelige, mer moralsk, mer menneskelige, mer norske.
Ikke minst på grunn av en utvikling i kulturlivets egen filosofi, skal
ikke moderne kulturvirkomhet lenger ha slike kollektive oppgaver. Den
skal mer ha karakter av å være eksperimenterende og overskridende og
fremstå som opplevelsestilbud til den enkelte. - Men hvilken betydning
har dette for utvikling og opprettholdelse av det nasjonale fellesskap?
Hvis kultur bare skal være individuell kommunikasjon mellom en del
kunstnere og en del publikummere, stilles de utøvende kunstnere før
eller senere overfor spørsmålet: Hvorfor skal folk flest være med på
å betale for noe som bare angår et mindretall?
Svaret på dette spørsmålet kan enten bli at vi får en økt satsing på
popularisering, og ofte en vulgarisering, for å "nå flest
mulig". Forsøket på å gjøre kultursektoren videre ved å introdusere
et "utvidet kulturbegrep" er også forsøk i denne retning. -
Eller, det kan satses på det som har betydning for den kulturtradisjon
som er utviklet i vårt land, og som folk ofte tar for gitt. Det blir i
så fall nødvendig med en substansiell kulturforståelse.
Egentlig burde det ikke vært vanskelig å begrunne kultur i en
substansiell sammenheng - jfr. Edwars Tylors kulturdefinisjon som NORSK
KULTUR forholder seg til . Men her kommer vi inn på et tabuområde i
mye moderne kulturformidling. Kulturen må for all del ikke forstås
"essensialistisk". Det politisk korrekte er at kultur skal
forstås "konstruktivistisk", og det utlegges gjerne som om
kultur var et vilkårlig sett av symboler og uttrykksformer som folk i
et samfunn blir enige om å verdsette.
Ut fra en konstruktivistisk kulturforståelse kan det bli enkelt å
hevde at norsk kultur egentlig ikke er noe annet enn de kulturformer som
folk bosatt i Norge på et visst tidsom blir enige om å regne som
norske. Hvis de ikke blir enige, kan flertallet avgjøre saken. I et
framtidig Norge kan vi da tenke oss at et folkeflertall med
innvandrerbakgrunn bestemmer hva som er norsk kultur. Det er ingenting i
den konstruktivistiske kulturforståelse som hindrer disse fra å
bestemme at egentlig er urdu og dyrking av Allah like norsk som noen
annet.
De fleste nåtidsnordmenn vil se at her er det noe som ikke stemmer.
Kulturelle ytringsformer har indre sammenhenger og mønstre som er
typiske for bestemte regioner, nasjoner og sivilisasjoner. De er ikke
vilkårlige konvensjoner.
Norsk kultur må ha rot i norsk historie og være en forlengelse til en
videreføring av disse tradisjonene. Først da blir det meningsfullt å
kreve kollektiv skatt til den kulturelle aktivitet, som da naturligvis
foregår på alle livsområder og ikke bare innenfor en bestemt
"sektor".
Men hva vil innvandreren si til dette, vil noen spørre. Svaret er at
innvandrerne trenger et tydelig bilde av norsk kultur enda mer enn innfødte
nordmenn. Uten at de kan forholde seg til et klart bilde av det norske,
vil integrasjonen mislykkes og vi vil bevege oss i retninga av et hus i
strid med seg selv - og da hjelper det lite om noen velger å kalle
dette for "det norske hus".