Paranoid presse ?

Aftenpostens lørdagsnummer 20.10.01 hadde en helsides artikkel om vår "paranoide tid". Paranoia var da omtalt etter en leksikalt definisjon
som en "tilstand kjennetegnet ved uvanlig og urimelig sterk mistenksomhet eller vrangforestillinger". Det ble framholdt at paranoide tilstander ofte går sammen med konstruerte konspirasjonsteorier om skjulte grupper som skulle stå bak alt som er farlig i verden.

Så langt, så vel. Men Aftenpostens medarbeider nøyer seg ikke med de faglige begrunnete forklaringer på individuelle lidelser som angiverlig rammer 0,4 til 1, 8 prosent av befolkningen. Avisen ville også bruke teorien om paranoia til å forklare store utenrikspolitiske og innenrikspolitiske frontdannelser. Dermed kom den opp i et politiske spill som sprenger alle psykiatriske rammer: Hvilke politiske grupperinger har i senere tid vært mest preget av paranoide forestillinger? Er det slik at paranoid overmistenksomhet er den største trussel mot realistisk politiske bedømmelser i vår tid, eller kan  en urimelig godtroenhet også lede til vrangforestillinger.

I amerikansk sammenheng måtte spørsmålet bli:  Er det amerikanernes nåværende årvåkenhet overfor folk som kan tilhøre bin Ladens nettverk, som er et uttrykk for urimelig mistenksomhet og vrangforestillinger? Eller var det en tidligere lettsindige åpenhet overfor alle fremmede som kunne betale for seg, for flygeropplæring og flybilletter, som førte til en fordreid virkelighetsoppfatning?

Overført på norske forhold: Er det folks skjerpede mistenksomheten overfor innvandrere med en annen religion og etikk, som er uttrykk
for en virkelighetsfordreid orientering? Eller er det de norske myndigheters generøse innvandringspolitikk som har bygd på vrangforestillinger om hva som kan motvirke konflikter mellom folkegrupper? (Det kan her være grunn til å minne om  de pakistanske innvandrernes karakteristikk av nordmenn som "lettlurte" -       Jfr. Inger Lise Lien: norsk ensidighet)

Det er noe skjevt å bare fokusere på overmistenksomhet, uten å balansere dette med en kritisk blikk på alle de som har vist for lite mistenksomhet mot forskjellige farer - og som i humanismens navn tidligere overså farene for en nazistisk invasjon og nå overser farene ved en fremmedkulturell overtakelse av landet. Men selv om vi sier at en avis må ha lov til bare å fokusere på trekk som kan kalles paranoide, blir Aftenpostens reportasje like fullt påfallende skjev.

Avisen viser rett nok til Stalins paranoide holdninger og også til en overmistenksomhet mot myndighetenes informasjon som mange østeuropeere fremdeles bærer med seg. Men for øvrig er det Vesten som blir hengt ut som paranoid. Den kalde krigens frykt for for Warzawapaktens militære potensiale blir karakterisert
som"russerparanoia".  Frykten for islamistisk terrorisme i våre dager blir også omtalt som en type paranoia, med symptomene "flyskrekk og fremmedfrykt".

Dermed får avisen koplet innvandrerskepsis til et psykiatrisk begrep - altså et uttrykk for noe sykt, en vrangforestilling som det ikke er saklig grunn til å gå i dialog med for å øke sin innsikt. Fra før vet vi at fremmedfrykt har vært knyttet tett opp til "rasisme", som har vært brukt til å nøytralisere innvendinger mot en liberal
innvandringspolitikk.

Det kunne her være grunn til å snu på flisa, og spørre om ikke pressens tilbøyelighet til å se rasister bak alle stener, er uttrykk for en form for vrangforestillinger med paranoide trekk. I flere sammenhenger kan det virke som om mediamennesker har karaktertrekk som gjør at de ikke er i stand til å se motforestillingene mot masseinnvandringen av folk fra fremmede kulturer annet enn i ett perspektiv: toleranse eller rasisme, de gode mot de onde. I andre sammenhenger kan ensidigheten virke taktisk begrunnet: Dersom opposisjonen  kan stemples som enten rasistisk eller paranoid, vil den være spilt ut over sidelinjen og medienes makthavere kan spille ut sin egen livsstil som den eneste moralsk akseptable.

Jfr. To perspektiver - ingen dialog.
     "Knus rasismen" - vet de hva de snakker om?

Tilbake til forsiden...