|
Et multikulturelt testamente
Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo hadde den
26. oktober 2001 invitert til åpen forelesning (på engelsk) om "Racism
and the future of Multiculturalism in Europe" (Rasismen og
framtiden for et flerkulturelt Europa) Innleder var den indiskættede
professor Bhikhu C. Parkh som nå er ansatt ved London School og
Economics.
Hans forelesning artet seg som et utvalg av argumenter for at europeerne
burde gi opp forsvaret av sin tradisjonelle kultur og istedet akseptere
kulturformer som alle innvandrere kunne kjenne seg hjemme i. Dermed ble
idealet det multikulturelle samfunn.
Når det er grunn til å kommentere denne forelesningen for lesere av
nettavisen til NORSK KULTUR, er det dels fordi professor Parkh
demonstrerte at de argumenter som brukes av innvandringsliberalere i den
norske debatten, i stor utstrekning stammer fra et internasjonalt
nettverk av såkalte antirasister. Omfanget av dette nettverket kan
oppfattes som en styrke ved den antirasistiske front. Samtidig røper
deres talsmenn mange svakheter og uholdbare forutsetninger når de skal
argumentere sammenhengende for sine syn. Det kom tydelig til uttrykk i
professor Parkhs testamente for det multikulturelle Europa.
1.Han definerte først "rasisme" som et rent kulturelt
konstrukt, og som noe vi kan redefinere etter en politisk grunnholdning.
En av hans uttalelser var at rase var et resultat av rasisme, det vil si
av en kulturbestemt tenkemåte. Han relativiserte begrepet
"rasisme" ved å hevde at det ville bli forstått forskjellig
i en engelsk, en fransk og en tysk sammenheng.
2 .Han omtalte kultur som den mening og viktighet vi orienterer våre
liv i forhold til (the meaning and significance in terms of which we
organize our individual and collective life). Ettersom det finnes
flere måter å finne mening med sine liv på, og ettersom en slik
variasjon finnes i alle samfunn, var derfor alle samfunn multikulturelle
allerede lenge før innvandrerne begynte å strømme til landet i senere
år.
3. Det nye ville derfor bare være en utvidelse av kulturmenyen, slik at
hver og en av oss kunne få større sjanse til å velge det gode liv på
vår egen måte. I så måte burde vi ønske innslagene av kulturell
variasjon blant innvandrernes som en berikelse og som et gode.
4. For å holde et multikulturelt samfunn sammen, ville det være viktig
at alle hadde en del basis rettigheter i samfunnet ,og at samfunnet
respekterte variasjonen uten at noen så ned på andre kulturformer.
5. Vi burde ikke kreve kulturell assimilasjon av innvandrere til de
europeiske nasjoner, blant annet fordi det ikke lenger finnes noen
nasjonal kultur å assimilere innvandrerne til. - Han framholdt spesielt
at Margaret Thatcher tok feil når hun omtalte England som et kristent
samfunn, all den stund det fantes både muslimer, buddhister og ateister
i landet.
Det er mulig det var nødvendig å postulere nettopp disse påstandene
for å tilfredsstille innvandrernes ønsker om en integrering i sine nye
samfunn uten at de måtte gi avkall på sin tradisjonelle
kulturtilknytning. Kanskje kunne professor Parkhs testamente også bidra
til en god samvittighet for de innfødte som var blitt lært opp til å
tro på "det flerkulturelle samfunn", etter at deres
opprinnelige forventninger om assismilering ikke hadde slått til.
Likefullt viser disse fem punktene til et program med store svakheter.
I.Ved å gjøre rase til et kulturelt konstrukt, hoppet Parkh bukk over
all forskning over gjennomgående forskjeller i arvelige disposjoner
mellom ulike etniske folkegrupper. - At 52 av USAs fremste arveforskere
i desember 1994 samlet seg om en felles uttalelse til forsvar for
problemstillingen i verket The Bell Curve , ble rett og slett
fortiet. (Jfr. <http://lrainc.com/swtaboo/taboos/wsj_main.html )
II. Det finnes flere definisjoner av kultur, og mange av disse har
tydelige kulturbestemte forutsetninger. Men i den grad en kultur skal
strukturere meningsrammer for våre liv, må det være snakk om en
kultur med indre sammenheng og dybde. Ikke alle kulturformer er like
tjenlige til dette. Den variasjon av lokal og sosial art som vi kjenner
til fra vår historie, har ligget innenfor en større religiøs og
nasjonal fellesramme. Det er misvisende å sammenlikne slik variasjon
med de kulturforskjeller som i våre dager følger innvandrere fra andre
kulturkretser.
III. De kulturforskjeller som vi opplever mellom nordmenn og mange
innvandrergrupper i våre dager, er opphav til konflikter og manglende
forståelse mellom gruppene. Dette skyldes ikke minst at ulike grupper
tolker konfliktene forskjellig. Innvandrere har en tendens til å tolke
sanksjoner fra vertslandet som uttrykk for en kriminalisert rasisme, og
å reagere deretter, med tilbaketrekking eller med aggresjon.
IV. Moderne samfunn er avhengige av at folk kjenner et moralsk
fellesskap gjennom felles skjebne og felles kultur. Samfunn vil ikke
holde sammen, spesielt ikke i krisetider, hvis alle grupper bare skal
dyrke sine egne kulturtradisjoner. Det er nødvendig for et vertsland å
markere at noen lover og verdier har en overordnet status når det oppstår
kulturkollisjoner.
V. En viss assimilasjon til den nasjonale kultur er en nødvendig
forutsetning for innvandrere, dersom de vil vente likebehandling. En
nasjonal kultur endrer ikke indre mening ved at landet befolkes av en
del mennesker med et fjernt forhold til denne kulturen. - En del
sosialantropologer har latt analyser av kultur og sosiale miljøer gå
over i hverandre. Dermed har de mistet et analytisk redskap for å se at
en kultur kan ha sin meningsgivende struktur uavhengig av hvor stor del
av en befolkning som forholder seg til denne kulturen: Europeiske
nasjoner hører til i en kulturkrets der kristendommen er en
grunngivende basis for både moral og rettighetstenkning.
Når en del samfunnsforskere overser disse innvendingene mot sine
utlegninger om kultur og innvandring, kan dette skyldes faglig
forblinding og umodenhet. Men for noen kan det være ledd i et taktisk
spill for å lette aksepteringen av en masseinnvandring som de ikke kan
stoppe, i alle fall ikke uten å måtte gi opp en del liberale
oppfatninger om alle menneskers like rettigheter.