Det danske valg- Norge

Danmark holdt valg den 20. november 2001. Ved valget ble det borgerlig seier med Venstre i en førende posisjon. Partiet hadde under sin nye leder Anders Fogh Rasmussen dreiet partiet mot "venstre", ved å gå bort fra Uffe Ellemann Jensens liberalistiske linje og lovet flere velferdsgoder - på dansk: "fra hulemand til julemand". Dessuten gikk Dansk Folkeparti markert frem ved valget. Både Venstre og DF hadde før valget annonsert at de ville stramme inn på en innvandrerpolitikk som i Danmark har vært meget liberal og ført til at landet har tatt imot flere innvandrere enn landet kan integrere. Ikke-integrerte innvandrere har vært en belastning for danskerne, både når det gjelder sosiale ytelser og når det gjelder vold og økonomisk kriminalitet.

Så langt, et dansk anliggende. Men, det danske valg er også blitt en del av den indre kulturformidling i det øvrige Norden. I norske medier har det vært skrevet og talt det om "de danske tilstander" og om faren ved å la innvandrerdebatten slippe løs. Da ville det angivelig komme frem mye "grums" som kunne "forurense" debattklimaet og som fører til mer konflikter mellom etniske grupper. Det nærmeste avisene har kommet en konkret referanse for disse karakteristikkene, er en henvisning til Mogens Glistrup fra Fremskrittspartiet som skal ha talt om et "muhamedanerfritt Danmark". Fremskrittspartiet ble for øvrig ikke representert i Folketinget.

De norske mediers presentasjon av den danske valgkampen har vært preget av to påtagelige trekk. For det første har den politisk orienterte del av pressen vist seg temmelig ensidige i sine sympatier: "Venstresiden" er blitt oppfattet å stå for likhet og humanitet. "Høyresiden" har vært oppfattet å stå for egoisme. Partier som vil holde dørene åpne for masseinnvandring, har vært omtalt som "anstendige", mens partier som har villet motsette seg at de etniske dansker skulle komme i mindretall i sitt eget land før 2125, eller ennå før, er blitt omtalt som "ekstremistiske" eller "fremmedfiendtlige". For det annet har mediene begrenset sin orienteringsplikt til å  komme med karakteristikker av partene, heller enn å fortelle om partienes programmer. De  karakteristikkene som har vært brukt, har alle sammen innarbeidete koder knyttet til seg: Partiene på "høyresiden" har "spilt på" "populistiske strømninger" og på "fremmedfrykt", "fremmedhat" og "rasisme".

"Faren" for at en åpen demokratisk debatt skulle føre til mer konflikter i samfunnet, ble for øvrig motsagt i to norske fjernsynsdebatter samme kveld som det danske valg ble avviklet. Lærerne Olaf Halvorsen og Anders Slaatsveen uttalte i henholdsvis TV2 og i NRK at det var fraværet av åpen debatt som førte til at etniske konflikter og overgrep i innvandrermiljøene ikke ble møtt med adekvate sanksjoner.

Det kan være grunn til å spørre om ikke mediefolkets frykt for hva som kunne skje dersom vi fikk en åpen demokratisk debatt om innvandringen, egentlig er en frykt for at deres egne enkle fortolkninger og deres egne posisjoner som moralske overdommere skulle bli utfordret og truet.

På tross visse overtramp i den danske valgkampen, så har det danske demokrati vist seg å være mer åpent for å diskutere ubehagelige følger av innvandringen enn hva tilfelle har vært i Norge  - for ikke å snakke om i Sverige.

Jfr: Et demokratisk valg ?
     Media og demokrati