Dyr middelmådighet
Norsk skole er dyr. Vi har brukt mye penger på forskjellige politisk initierte
undervisningsreformer. Det utdanningsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i
Oslo er av de største i verden, hva angår bemanning. Flere partier har snakket
om å satse på skolen. Mange trodde vi var på vei til å bli best.
Men en ting er den politisk ønsketenkning, noe annet er realitetene. Den 5.
desember 2001 kunne norske aviser fortelle om en sammenliknende OECD-undersøkelse
av leseferdighet og kunnskaper hos 15 åringer i 31 land. Til sammen hadde 265
000 femtenåringer besvart en skriftlig to timers test. Norge var representert
med 4000 elever fra 176 skoler.
Resultatet viste at de norske elevene kom på en 13. plass når det gjaldt
leseferdighet, etter land som Finland, Japan, Storbritannia, på linje med
Frankrike, men foran USA, Italia og Tyskland. I matematikk plasserte de norske
elevene seg med gjennomsnittskårer som holdt til en 17 plass, etter alle de
andre nordiske landene, men foran USA og Tyskland. I naturfag kom vi på en 13
plass, også nå etter Sør-Korea, Japan, Finland og Storbritannia, men foran
USA, Sveits og Tyskland.
Det kunne vært verre, men det kunne også vært mye bedre. En påfallende ting
ved de norske skåringene var for øvrig at de viste en svært stor spredning
fra de beste og til de svakeste, på tross av enhetsskolen. Dessuten skåren
norske gutter og jenter forskjellig, på tross av likestillingsideologien.
Samlet sett var de norske elevene blant de minst positive til å lese,
sammenliknet med elever i andre land. jentene leste særlig skjønnlitteratur og
ukeblader, mens guttene holdt seg til tegneserier, e-post og internettsider.
Den10.12.01 kunne Aftenposten fortelle om en annen undersøkelse som viste at
norske elever var av de mest bråkete og minst disiplinerte i Europa. Bare
Hellas var like ille.
Disse resultatene burde få norske skolepolitikere til å tenke gjennom om de
har satset på de riktige midlene i sin reformiver for å gjøre Norge mest
mulig konkurransedyktig.
I denne forbindelse kunne det være grunn til å vise til en del internasjonal
forskning om sammenhenger mellom skolepolitikk og skoleresultater. I den
sammenheng er det særlig grunn til å feste lit til forskning på emner som er
sammenlignbare over tid og mellom land. Det gjelder blant annet studier av
kunnskaper i matte og naturfag. Sentrale studier på dette feltet inkluderer
studier av Eric Hanushek ved the Hoover Institution i USA og Erich Gundlach og
Ludger Wössman fra Institute of World Economics i Tyskland. Disse forskerne
konkluderer med at økninger i ressursbruk per elev ikke forklarer forskjeller i
det faglige nivået til elevene. Heller ikke endringer i antallet elever per lærer
synes å ha medført nevneverdige nivåforskjeller. Av Hanushek's forskning går
det også fram at variasjoner i lærerlønningene har i praksis liten betydning
på utdanningskvaliteten.
Blant de elementer som faktisk kan sies å gi høyere skolekvalitet, kommer
Ludger Wössman fram til følgende (se www.edmatters.org): Økt selvstyre for
skolene i personalsaker og mer konkurranse fra private skoler. At læreren har høyere
utdanning gir også positive effekter på elevenes prestasjoner. Lengre erfaring
blant lærerne gir bedre læring, men dette blir delvis motvirket av at eldre lærere
synes å resultere i noe lavere undervisningskvalitet. Et annet moment som
fremheves, er at elevens kunnskapsnivå synes å påvirkes positivt når pensum
og eksamenskrav blir bestemt sentralt - og ikke ved den enkelte skole. Men når lærerorganisasjonene
har stor innvirkning på elevenes pensum og eksamenskrav, fører det til et
lavere faglig nivå hos elevene.