Kulturradikale selvmotsigelser
Aftenposten valgte å slå opp Bernt
Hagtvedts artikkel "Menneskets verste fiende" som kronikk på årets første
søndag.
Hva er så "menneskets verste fiende", ifølge Hagtvedt? Jo det er de
totalitære ideologiene pluss de monoteistiske religioner : "Kristendommen,
islam og jødedommen er en vesentlig årsak til menneskets grusomhet mot
hverandre", skriver Hagtvedt. Han siterer den amerikanske
samfunnsteoretikeren Barrington Moore som har hevdet at de monoteistiske
religioner er ansvarlig for de mest ondartede former for intoleranse i verden,
fordi de angivelig gjør krav på å ha monopol på dyd og moralsk renhet. (Barrington
Moore: Moral Purity and Persecution in History, Princeton 2000) Hva han
ikke nevner er kulturteoretikeren Rone Stark som i en amerikansk bok fra året
etter hevder at uten en monoteistik religioner hadde den vestlige sivilisasjon
aldri fått den dynamikk som har drevet denne sivilisasjonen til stadig
overskridende forbedringer. (Roney Stark: One True God. Historic Consequences
of Monotheism. N.Y. 2001)
Det er noe selvmotsigende med et program som vil ha alle fremskrittets frukter,
men som ikke vil kjennes ved den sevjen som har gitt næring til fruktene. Det
har i årenes løp vært laget mange teorier for å rendyrke de mest velsmakende
sider ved vestlig kultur, men samtidig unngå bitterheten. Kulturradikale
teoretikere har hatt dette som en målsetning, sekularisering har vært deres
middel.
På det hold har det vært fantasert mye, både om en fredfylt fortidig
gullalder, der menneskene levde i harmoni, og om fremtidige utopier der ingen
krig skulle finnes. Det paradoksale er at det nettopp var ut fra denne
sekulariserte utopien at de moderne totalitære ideologier fikk sin appell,
enten det dreide seg om fascistisk eller kommunistisk politikk. Det århundre
som vi nå har bak oss, kom til å gi oss prisen for disse politiske utopiene.
Totalitære og sekulariserte ideologier førte til de mest blodige kriger
menneskene har opplevd.
Det er noe fundamentalt galt ved en sidestilling av religiøse og politiske krav
til renhet. I kristen sammenheng har renheten vært fremholdt som et religiøst
ideal - at mennesket har i seg en trang til det fullkomne i en verden som ikke på
noen måte er fullkommen, har vært sett som et vitnemål om at mennesket ikke
bare er av denne verden. For øvrig har menneskets ufullkommenhet og
syndefullhet vært fremholdt som en balanserende motkraft mot den humanistiske
hybris.
Det er ikke bare udemokratiske politiske bevegelser med et uttalt totalitært mål
som har gjort krav på et totalt eierskap til sannhet og moral. Liberale
politikere som krever at deres forståelse av menneskerettighetene representerer
en tidløs og universell moral, gjør seg også skyldig i en form for totalitær
tenkning. Det finnes knapt noe samfunn utenfor den en vestlig liberal kultur som
på egne premisser hadde akseptert den idé at alle mennesker er født like,
uavhengig av sin kultur, og at det eneste legitime rett til frihetsbegrensing er
den som må til for å hindre at andres frihet blir krenket. (Jfr. menneskerettighetserklæringens
artikkel 2 og 29). Likefullt taler kulturradikale fortolkere som om denne erklæringen
var hevet over all kulturell relativitet, og det som kan diskuteres på
anstendig vis. Den kulturradikale ortodoksi går ut på at disse tankene er
tabubelagte fordi de angivelig skulle være en forutsetning for fred i verden.
Ideene om de universelle menneskerettighetene fikk sitt politiske gjennomslag
under den franske revolusjon. Dette skjedde i det samme kulturklima som frembrakte
Rousseas ideer om allmennviljen, senere kalt opphavet til den moderne totalitære
tenkning.
Bernt Hagtvedt ser faren ved politisk ensretting i moralens navn. Derfor kan han
også skrive at Fremskrittspartiet "på sett og vis" har et poeng
"når det protesterer mot at all diskusjon om innvandringen og dens
konfliktpotensial skal stoppes eller brennmerkes med etiketten rasisme eller
tonedøv politisk korrekthet".
Jfr. Menneskerettighetene
fortjener de kritikk?
Samfunn
i oppløsning