Ungdomskultur?
Vår samtidige kultur har et underlig forhold til ungdom. På den ene siden blir
ungdommen dyrket, i sport og underholdning, i reklame og i taler om landets
framtid. Ungdom blir oppfordret av politikerne til å investere i teoretisk
utdannelse i mange år av sitt liv.
På den annen side vises vårt samfunn en helt påfallende likegyldighet for
nettopp ungdom.
Dyrkelsen av ungdommelig skjønnhet, selvtillit og styrke uttrykker en skjult
nedvurdering av de flest unge, alle de som ikke kan få toppskårer etter disse
kriteriene; men som heller ikke kan protestere mot disse idealene når de gis ut
for å være moderne og frigjørende.
Den ensidige oppfordringen til å ta teoretisk utdannelse har fått mange til å
føle seg som tapere. Det finnes ikke fagrelevante jobber for alle med halvgode
eksamener i idéhistorie, sosialantropologi og kunstfag. Mulighetene til å få
stipendmidler til videre kvalifisering er minimale, med landets svært
begrensede bevilgninger til fri forskning. Samtidig mangler landet tusenvis av lærlinger
til nødvendige håndverksstillinger i alle kategorier.
De unge blir ikke bare narret når det gjelder yrkesmuligheter. Mulighetene til
å få et sted å bo kan fortone seg enda dystrere, i alle fall for de som skal
bosette seg i større byer og som ikke kan arve noe fra rike foreldre. I Oslo er
misforholdet mellom kjøpere og tilgjengelige billige husvære nærmest prekært.
Unge kan måtte betale millionbeløp for enromleiligheter; som det er bygd alt
for få av, i en mislykket boligpolitikk som har gått ut på å kreve høy
kvalitet og flere rom i leilighetene, uten å sørge for et tilstrekkelig antall
av boenheter.
Det store misforholdet mellom boligsøkere og boligtilbud har også sammenheng
med to forhold som sjelden diskuteres av sosialpolitikere. Det ene er den
vidtdrevne oppløsning av ekteskapelige familier. Dette har ført til at andelen
som søker boenheter som enslige har økt dramatisk. På landsbasis er nå 40 %
av husholdningene enpersonshusholdninger, i Oslo hele 55 % av husholdningene,
mot 34 % i Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag.
Det andre forhold som presser opp prisene i Osloområdet, er det store antallet
innvandrere som har fått frihet til å flytte til sine etniske miljøene i
Osloområdet, uavhengig av hvor de først var plassert. Mange av disse ser med
forakt på norsk ungdom som forsøker å tilpasse seg til de livsformer som
vestlige media idealisererer. Innvandrerungdom kan opptre både nedvurderende og
truende, spesielt overfor yngre norske kvinner.
For mange norske unge blir livet preget av andre yrker enn dem som de var
utdannet for, dessuten av en stor gjeld fra både studier og boligkjøp, foruten
at de må leve et sosial sårbart liv, med begrenset støtte fra venner og
bekjente. I tillegg blir de unge bombardert med en kultur som idealiserer
uforpliktende sex og spenning, og som ellers er spottende ironisk mot det meste
som peker ut over en livsform preget av selvnytende utfoldelse.
Hvorfor er det så mange som tyr til alkohol og kjemiske stimulanser, spør
noen. Hvorfor har vi så mange nevrotiske problemer og hvorfor får vi så mye
vold, spør andre. Hvorfor blir vi sett ned på av innvandrerne, spør atter
andre. - Det kan være bra å spørre. Kanskje bidrar det til at flere vil
begynne å svare. Kanskje kan vi også håpe at enkelte unge vil bli mer
artikulerte og gi sammenhengende fremstillinger av sin livssituasjon.