Ungdomskultur?



Vår samtidige kultur har et underlig forhold til ungdom. På den ene siden blir ungdommen dyrket, i sport og underholdning, i reklame og i taler om landets framtid. Ungdom blir oppfordret av politikerne til å investere i teoretisk utdannelse i mange år av sitt liv.

På den annen side vises vårt samfunn en helt påfallende likegyldighet for nettopp ungdom.

Dyrkelsen av ungdommelig skjønnhet, selvtillit og styrke uttrykker en skjult nedvurdering av de flest unge, alle de som ikke kan få toppskårer etter disse kriteriene; men som heller ikke kan protestere mot disse idealene når de gis ut for å være moderne og frigjørende.

Den ensidige oppfordringen til å ta teoretisk utdannelse har fått mange til å føle seg som tapere. Det finnes ikke fagrelevante jobber for alle med halvgode eksamener i idéhistorie, sosialantropologi og kunstfag. Mulighetene til å få stipendmidler til videre kvalifisering er minimale, med landets svært begrensede bevilgninger til fri forskning. Samtidig mangler landet tusenvis av lærlinger til nødvendige håndverksstillinger i alle kategorier.

De unge blir ikke bare narret når det gjelder yrkesmuligheter. Mulighetene til å få et sted å bo kan fortone seg enda dystrere, i alle fall for de som skal bosette seg i større byer og som ikke kan arve noe fra rike foreldre. I Oslo er misforholdet mellom kjøpere og tilgjengelige billige husvære nærmest prekært. Unge kan måtte betale millionbeløp for enromleiligheter; som det er bygd alt for få av, i en mislykket boligpolitikk som har gått ut på å kreve høy kvalitet og flere rom i leilighetene, uten å sørge for et tilstrekkelig antall av boenheter.

Det store misforholdet mellom boligsøkere og boligtilbud har også sammenheng med to forhold som sjelden diskuteres av sosialpolitikere. Det ene er den vidtdrevne oppløsning av ekteskapelige familier. Dette har ført til at andelen som søker boenheter som enslige har økt dramatisk. På landsbasis er nå 40 % av husholdningene enpersonshusholdninger, i Oslo hele 55 % av husholdningene, mot 34 % i Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag.

Det andre forhold som presser opp prisene i Osloområdet, er det store antallet innvandrere som har fått frihet til å flytte til sine etniske miljøene i Osloområdet, uavhengig av hvor de først var plassert. Mange av disse ser med forakt på norsk ungdom som forsøker å tilpasse seg til de livsformer som vestlige media idealisererer. Innvandrerungdom kan opptre både nedvurderende og truende, spesielt overfor yngre norske kvinner.

For mange norske unge blir livet preget av andre yrker enn dem som de var utdannet for, dessuten av en stor gjeld fra både studier og boligkjøp, foruten at de må leve et sosial sårbart liv, med begrenset støtte fra venner og bekjente. I tillegg blir de unge bombardert med en kultur som idealiserer uforpliktende sex og spenning, og som ellers er spottende ironisk mot det meste som peker ut over en livsform preget av selvnytende utfoldelse.

Hvorfor er det så mange som tyr til alkohol og kjemiske stimulanser, spør noen. Hvorfor har vi så mange nevrotiske problemer og hvorfor får vi så mye vold, spør andre. Hvorfor blir vi sett ned på av innvandrerne, spør atter andre. - Det kan være bra å spørre. Kanskje bidrar det til at flere vil begynne å svare. Kanskje kan vi også håpe at enkelte unge vil bli mer artikulerte og gi sammenhengende fremstillinger av sin livssituasjon.

 

 

Tilbake til forsiden