Operaen
For tre år siden fikk arkitektfirmaet Snøhetta tilslag på operaprosjektet i
Bjørvika, med et utkast som skulle gjøre Operaen til et landkjenne fra sjøen.
Det ble sagt at dette var et nasjonalt løft for kulturen, og at vi måtte tenke
stort. Både Sydney og Gøteborg har operaer vendt mot sjøen.
Prislappen ble satt til 1,8 milliarder kroner. I tillegg kom problemer med
kommunikasjoner og parkeringsmuligheter i Norges mest trafikkerte område.
Den 31 januar 2002 kunne NTB melde at prisoverslaget ville ryke. I verste fall
kunne den planlagte operaen i Bjørvika få en prislapp på 3,7 milliarder
kroner. Tallene kommer fra konsulenter som Kulturdepartementet og
Finansdepartementet har leid inn. Statsbygg opererer med 3,2 milliarder kroner
som det dyreste alternativet.
Det er ikke uvanlig at store prosjekter får store kostnadsoverskridelser, det
er mer uvanlig at de ikke gjør det. Men når slikt sier, i den størrelsesorden
det her er snakk om, så bør politikerne våge å si fra at nå er premissene
brudt. Nå må saken vurderes på nytt. De store pengebeløpene det her er snakk
om, kunne vært brukt til mange andre tiltak, ikke minst på kulturfronten.
Dessuten bør planleggere som ikke kan holde seg til oppsatte forutsetninger,
vite at det ikke er noen automatikk i at oppdragsgivere ikke bare kan fordoble
sine tilskudd. NORSK KULTUR har hyllet Snøhetta i andre sammenhenger; men det
betyr ikke at vi vil støtte alt de gjør framlegg om.
Det finnes flere andre muligheter for en opera i hovedstaden. Vestbanen var ett
forslag. Det finnes også andre og billigere alternativer for en lokalisering.
Kulturbyråkratene bør dessuten tenke gjennom hva dette landet først og fremst
trenger i dag, når det gjelder kultursatsning. Er det monomentale bygninger for
å imponere tilreisende? Eller er det heller tiltak for å gi levelige vilkår
for folk som vil forsvare norsk kulturarv, i en tid da kontinuiteten av denne
arven trues både av støyende popkultur fra Vest, av fremmedartet religion og
tradisjon fra Øst og av hjemlige kulturkjendiser som mest snakker toleranse for
alles smak, av frykt for ikke a virke diskriminerende?