Tilbake til forsiden

Imamene utfordrer kristen- Norge

Den senere tids utvikling i innvandringsdebatten kan ses som en sammenhengende nedtur for den naivt liberale front. Talsmenn for denne front har lenge talt aggressivt for toleranse for det flerkulturelle samfunn. Så viste det seg at dette programmet virket som et beskyttende lag over løgner og fortielser om overgrep, tvangsekteskap, innvandringsplanlegging og antinorsk indoktrinering i imamenes skoler. Alt dette hadde liberale talsmenn vært med på å gjøre mulig, i toleransens og kulturmangfoldets navn.

Forestillingen var at bare vi lot innvandrerne tilpasse seg på de måter som passet dem best, så ville de trives og bli gode nordmenn. Denne form for integreringspolitikk måtte selvfølgelig slå feil. Muslimske lærere bruker sine betalte posisjoner til å øse forakt ut over et vertsland som, etter deres syn, ikke har verdier, og de advarer muslimske jenter å gifte seg med nordmenn. Av over seks hundre giftermål mellom pakistanske kvinner/jenter og mer og mindre tilskrevne menn, var det bare tre som skal ha giftet seg med etniske nordmenn.

Dette burde ha illustrert den store kulturelle avstand mellom Midtøsten og Vesten, og dermed naiviteten i forestillingen om frivillighet og ettergivenhet som en oppskrift på den gode integrasjon.

Tidligere var det vanlig å høre at nordmenn måtte møte innvandrerne på halvveien , og ikke tro at vår kultur var den beste på alle måter. Vi måtte høre på hva innvandrerne hadde å si oss og ikke ensidig forsøke å dytte vår kultur på de andre, ble det sagt.

Et slikt program kunne passe godt inn i liberale oppfatninger om individet som alle tings mål. Kanskje kunne det også bidra til å relativisere og oppløse de forpliktende sider ved vår kristne og nasjonale kulturarv, noe som kulturradikalere lenge har sett som en forutsetning for sin frigjøring.

Men hva skjer når innvandrernes talsmenn ikke kritiserer vår kultur for å være for strengt kristelig, ,men tvert om for å være for løs og liberal? Hvordan reagerer da våre liberale talsmenn?

Aftenposten, som på mange måter er blitt et liberalt hovedorgan, slapp den 13 februar frem sin tidligere kulturredaktør Jan Erik Hansen på kommentarplass for å svare på dette. Hansens utspill til ny frontdannelse for kulturliberalerne gikk ut på at kristne talsmenn og imamene egentlig sto for det samme. Han kalte sitt innlegg "imamenes meningsfeller", ettersom både kristne og muslimer talte mot moralsk oppløsning. De nordmenn som reagerte mot kropp og sex-fikseringen i presse og i elektroniske media, var engstelige moralister, akkurat som imamene. Ingen av partene hadde akseptert sekulariserte idealer om alle individers rett til å velge sin egen livsstil. De var talsmenn for et "religiøst maktmisbruk".

For liberale ideologier har individets frihet lenge vært sett som alle tings mål. Det disse ikke ser, er at mange av de ordninger og moralnormer som setter grenser for denne friheten, er en forutsetning for samfunnets opprettholdelse, og dermed også for at noen skal få boltre seg i liberale friheter. Et samfunn som ikke klarer å forholde seg til forutsetningene for sin egen opprettholdelse, vil neppe klare seg særlig lenge.

I løpet av februar 2002 er det kommet to meldinger som burde alarmere folk som er interessert i at vårt samfunn skal opprettholdes. Det ene var meldingen om flere skilsmisser i 2001; familieoppløsningen fortsetter. Det andre var meldingen om at fødselstallet går nedover, siste år lå det på 1,74 barn pr. kvinne. (2,1 barn kvinne som gjennomlever sin reproduktive alder er minstemålet for null-vekst, Alt under det målet betyr at en befolkning dør ut over tid. )

De to målene henger sammen. Imamene er neppe kvalifiserte til å belegge dette statistisk. Men de ser noe som fyller dem med avsky, og som de også har lett for å få andre til å forakte. Deres beskrivelser av det norske samfunn skyter langt over mål. Men de som gir seg ut for å være åpne for andres meninger, burde være i stand til skille holdbart fra uholdbart fra det de hører, og ikke bare tenke på sin politiske korrekthet, i forhold til et enkelt skjema for frihet mot ufrihet.