Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiet får, ifølge meningsmålingsinstituttet Opinion,
bare 18,3 prosent oppslutning i februar 2001. Det er partiets dårligste
resultat på over et halvt hundre år. Arbeiderpartiet har nå mindre
oppslutning i folket enn både Høyre og Fremskrittspartiet.
Det later til at ledelsen har registrert tillitssvikten. Derimot er det foreløpig
lite som tyder på at de ser noen farbar vei ut av uføret. Skifter av ledere
eller mer retorikk om "radikalisering" eller "modernisering"
betyr lite for folk flest.
Hvis partiet skal unngå Venstres skjebne, må det forstå at folk i våre dager
ikke bare stemmer ut fra identitet og klassetilhørighet. De stemmer ut fra
saker: Hvilket partier har størst sjanse til å få gjennomført noe av det
folk er opptatt av at skal gjennomføres?
En troverdig helse og omsorgspolitikk betyr mye for mange. Det betyr mer
behandling og mindre byråkrati.
En levelig boligpolitikk betyr mye, spesielt for unge i pressområdene. Dette
kan forutsette en masseproduksjon av små leiligheter til en pris som er
overkommelige for folk uten kapital.
Sikre arbeidsplasser er viktig for mange i etablert alder. I konkurranseutsatte
industrigrener forutsetter det begrensete produksjonsomkostninger, det vil si
mindre grådighetskultur og kanskje et lavere lønnsnivå, på nivå med våre
konkurrenter. Vår velstand må vi heller ta ut i form av lavere skatter og i
ytelser som betales direkte over oljefondet, til erstatning for tapte
skatteinntekter.
Lov og orden og trygghet mot kriminalitet er viktig for alle, og ikke minst for
de eldre. I byer der høyrepartiene har ført en liberal politikk for flere
skjenkesteder og lengre åpningstider, er resultatet blitt mer fyll og bråk,
mer vold og økte rusproblemer blant ungdom. De som vil våge å satse på sunne
og trygge miljøer, kan hente mye sympati.
Mange nordmenn ønsker et aktiv norsk kulturforsvar. Utdanning og forskning er
viktig. men det er også en politikk som aktivt tar opp kampen for våre
kristne, nasjonale og demokratiske tradisjoner. Norge bør ikke bli et samfunn
der de mest ulike kulturer forsøkes likestilt, og der kommers og kjendiseri til
slutt blir eneste fellesnevner for folk.
Familien trenger forsvar, både for tryggheten til den enkelte og for samfunnets
stabilitet. Sidestilling av alle slags samlivsformer betyr en utvanning av de
ekteskapelige rammer om familielivet. Uten disse rammer får vi mer seksuell
utnytting, mer familieoppløsning, færre barn og ufullstendige oppvekstvilkår.
Mange opprøres over en naiv innvandringspolitikk som har vært helt i utakt med
folkeflertallets ønsker. Det er ingen grunn til at Norge, av alle, skal være
det europeiske land som tar imot flest innvandrer i forhold til folketallet, og
som premierer elendighet heller enn nytte for landet, og att på til gir
innvandrerne så mange rettigheter at det innbyr til juks og omgåelser av
flertydige regler. - Arbeiderpartiet har mye å vinne hvis partiet følger opp
de signaler som partiets innvandringspolitiske talskvinne, Signe Øye, gav
uttrykk for den 16. februar, da hun sa at vi nå må erkjenne at norsk
innvandringspolitikk har slått feil.
Det hadde ikke vært umulig for Arbeiderpartiet å profilere seg på saker som
har appell. I Storbritannia fikk Tony Blair stor oppslutning på et mer og
mindre verdikonservativt program, etter år med en liberalistisk politikk. Spørsmålet
for Arbeiderpartiet i dag er heller om ledelsen tør å satse på saker som vil
kreve kamp mot blant annet flere organisasjoner og mediemiljøer som har vokst
seg sterke under beskyttelse av det samme Arbeiderpartiet.
Jfr. Venstre i Norge og
Venstre i Danmark