De intellektuelles verdensbilde - og norsk
kultur
Mange har reagert på den forutsigelige ensidigheten som har gått igjen i mange
intellektuelles fortolkninger av verdens utfordringer og løsninger. Det er som
om norske intellektuelle - de som tenker offentlig - har et felles verdensbilde
som de vil ha bekreftet i alt de uttaler seg om. Fortolkningen av andre folk og
kulturer brukes til å underbygge deres egen overlegne status. Dette har ikke
minst vært tydelig i tolkningen av "den tredje verden" og av
"innvandrerne", som gjerne fortolkes som en slags klienter som trenger
til den medisinen som de intellektuelle har oppskriften på.
Nå er det kommet en bok som behandler dette temaet, historikeren Terje Tvedts Verdensbilder
foran sammenbruddet?
I Universitetsforlagets magasin Klartekst nr. 1 2002 kan vi lese blant annet
denne omtalen av Mari Bjørkeng: "Det var ikke bare World Trade Center og
Pentagon som ble truffet 11. september 2001, men også fundamentet i de siste ti
årenes dominerende norske verdensbilder. Flystyrten fremskyndet sammenbruddet
til en epokes oppfatning av "nord-sør-forholdet"." -
"I etterkant prøver han å finne svarene på hvordan toneangivende
intellektuelle kunne hevde absurde ting som at den islamske verden ikke
eksisterer. Og hvorfor al-quaida ble forklart som svar på USAs
stormaktspolitikk, og ikke som et prosjekt med rot i en egen idétradisjon der målet
var en muslimsk idealstat".
-I det offisielle u-landsbildet var "de andre" en fattig, men
velordnet størrelse. Det fantes ingen sivilisasjoner, ingen etniske konflikter.
"De andre" lengtet etter utvikling og å bli som "oss".
Den offentlige intellektuelle samtalen har vært blind for "de andres"
forskjellighet, ikke bare i andre land, men også i Norge: "Vi er alle
forskjellige, men det er utenpå". Dette er en autoritær tenkemåte,
samtidig som den svekker blikket for de komplekse økonomiske, politiske og idémessige
motsetninger i verden, sier Tvedt.
Han legger til at han har prøvd å forklare likheter og forskjeller mellom
tredje-verden-ideologien på 1970-tallet og Kina-bildene og journalistenes
erobring av utviklingsland på 1980-tallet, som ble en arena der de snille sto
mot de slemme og der norsk presse var Moralens oppmann.