Et dannelsesideal - uavhengig av kultur?

Den 26 februar trykte Dagbladet en kronikk av Khalid Salimi, Iver B. Neumann og Thomas Hylland Eriksen med tittelen "Rett til forskjell?"

Kronikken handlet om den vending som mange har iakttatt i senere tid når det gjelder folks tendens til å ytre seg kritisk til retningslinjene for den innvandringspolitikken som lenge har vært ført. Ifølge de tre forfatterne, som alle regner seg som "antirasister", representerer denne endringen en farlig utvikling. De utlegger det som en utvikling som betyr mindre respekt for forskjeller.

Nå kunne det sies at allerede her kommer forfatterne opp i et dilemma. Det har knapt vært noen som i den grad har vist intoleranse overfor avvikende holdninger som nettopp antirasistene. Men det er likevel et annen selvmotsigelse i den antirasistiske front som her bør påpekes, fordi den blir ekstra tydelig i denne kronikken.

Forfatterne begynner med å hevde at "ethvert samfunn må ha et prosjekt som holder det sammen". Her kunne det innvendes at forståelsen av samfunnets felles kultur som et "prosjekt", gjerne er en ordbruk som vi finner i samfunn med svake felles tradisjoner, og som vil kompensere denne svakheten med framtidsrettete oppgaver. Men la gå. Forfatterne hevder i alle fall at det samfunnsmessige fellesskapet kan bygge på "at man stiller krav til at medlemmene skal underkaste seg en læringsprosess", det vil si at det settes opp et dannelsesideal som alle bør strebe mot, altså en felles kultur. Eller, sier de, fellesskapet må bygge på tanken om at man allerede i utgangspunkt, før sosialiseringen, har noe felles: "Dette fellesskapet må ha sitt utspring i ting som blod, språk og nedarvet tradisjon. Det må være etnisk".

Rent bortsett fra at språk ikke er en "ting" eller noe medfødt, men i høyeste grad er noe kulturelt tillært, så er oppstillingen av et samfunnsmessig fellesskap basert på kultur eller etnisitet, forståelig nok, selv om vi i praksis må regne med begge typer fellesskap. Likevel finnes det flere historiske eksemplet på at forskjellige samfunn har vektlagt det ene eller det andre.  Her er det grunn til å minnes at mye av den kulturliberale privatiseringen og nedbygging av felles religion i samfunnet, og også motarbeidelsen av historisk nedarvet kultur, har resultert i at enkelte folk har følt seg presset til å legge overdreven vekt på etnisitet og rase for å markere det samfunnsmessige fellesskap. Tyskland i mellomkrigstiden og ex-Jugoslavia kunne trekkes fram som eksempler.

Men, så kommer saltomortalen: "Antirasisme er ikke kulturrelativisme, men tvert imot innsats for likebehandling og individuelle menneskerettigheter, altså et dannelsesprosjekt. Imidlertid må det legges til at alle mennesker har krav på samme respekt, uansett hvilken hudfarge, religion eller kulturell bakgrunn de måtte ha. Likeverd defineres dermed som noe annet enn likhet".

Her påstås det altså at antirasismen representerer et dannelsesprosjekt - et prosjekt for å skape fellesskap gjennom kultur - uavhengig av hvilken kulturell bakgrunn folk har, og også uavhengig av en oppnådd likhet. Likeverd "defineres" uavhengig av likhet, uten at det sies hva det skal forståes i forhold til.

Her kommer selvmotsigelsen i det flerkulturelle prosjekt tydelig fram: Først sies det at det er kultur og ikke etnisitet som bør utgjøre grunnlaget for fellesskap i samfunnet. Så sier de at kulturen likevel ikke behøver å være felles. Dannelsesidealet skulle være "retten til forskjell", det vil si at hver gruppering kan ha sin kultur. - Man kunne spørre om det finnes noe eksempel i fortid eller nåtid der et samfunn har kunnet opprettholde lojalitet og samhold med et slikt program.

Her hjelper det ikke mye å vise til abstrakte menneskerettigheter og  å "definere" likeverd uavhengig av likhet, når det ikke sies noe om hva det er som skal gjøre en slik definisjon troverdig og forpliktende.