Er økt liberalisering løsningen
på liberal utglidning ?
Allerede Montesquieu lanserte i sin tid prinsippet om maktfordeling i
samfunnet: ønskeligheten av å skille mellom en lovgivende, en dømmende
og en utøvende makt. Dette prinsipp innebar blant annet at jurister ikke
burde bestemme de lover som de skulle dømme etter. Det ville lett føre til
at sære yrkesinteresser ble utslagsgivende på bekostning av samfunnsmessige
helhetssyn.
I vårt land har vi en straffelovkommisjon som utelukkende består av
jurister. Den foreslår lovendringer. Men heldigvis er det folkevalgte organer
som skal avgjøre forslagene, med rett til å forkaste alt i hop. Det ville være
å håpe at nasjonalforsamlingen benyttet seg av denne rett når det gjelder
de forslag som den sittende straffelovkommisjon har lagt fram i disse dager.
Straffelovkommisjonens nye forslag går alle sammen ut på å
liberalisere lovverket, angivelig fordi straffens betydning har vært
overvurdert tidligere, ifølge kommisjonen. Men en slik vurdering av straffens
betydning bygger nokså ensidig på hensynet til den enkelte lovbryter, ikke på
signaleffekten for de som ennå ikke er blitt lovbrytere, ikke på
hensiktsmessigheten av å holde kriminelle elementer vekk fra det offentlige
rom for kortere og lengre perioder, ikke på nødvendigheten av at
myndighetene markerer samfunnets moral.
Kommisjonen hevder at det bør vises tilbakeholdenhet når det gjelder å
bruke straff for å verne moralen. Dette fører til at bigami og blasfemi, ifølge
kommisjonen, ikke bør omfattes av straffeloven. Den innrømmer riktignok at
blasfemi, eller religiøs forhånelse, kan såre manges følelser, men de
argumenterer som om dette bare dreide seg om følelser til enkeltindivider,
som det blir opp til den enkelte å bearbeide og endre. At helligholdelse av
religiøs tro har noe å gjøre med samfunnets moral og verdiprioritering,
faller utenfor kommisjonens argumentasjonsfelt.
Samtidig med denne liberale holdningen til den kristne kultur, opplever vi i våre
dager en markert juridisk innstramning på andre felter preget av tro.
Menneskerettigheter og antirasisme er på mange måter blitt de
intellektuelles religion. Disse oppfatninger får dermed sterkere juridisk
beskyttelse. - Troen på alle menneskers likhet, uavhengig av forskjeller i
kultur og arv, oppfattes tydeligvis som så hellig at dette credo må vernes
mot undergravende kritikk.
Straffelovkommisjonen går inn for å liberalisere pornolovgivningen, og for
å senke den seksuelle lavalder. Dette kan være i pakt med dominerende
tendenser i en liberalt styrt kulturutvikling, men det gagner ikke en
ekteskapsorientert seksualmoral. Det bidrar heller ikke til å gi økt
beskyttelse for unge jenter som lever under et stadig seksualpress, fra media
og fra jevnaldrende.
Det er også i tråd med kommisjonens liberale syn at promillegrensen bør
heves fra 0,2 til 0,5 promille og at narkotikabruk skal betraktes mer og
mindre på linje med alkohol og tobakk. Tre av kommisjonens fem medlemmer går
inn for å avkriminalisere bruk av narkotika, blant annet med den begrunnelse
at formålet med kriminalisering er å forhindre handlinger som medfører
skade for andre enn gjerningspersonen selv. Naiviteten i dette
individualiserte syn kunne illustreres ved overslag over de økonomiske
omkostninger for samfunnet av dagens rusutvikling (Bare alkoholforbruket er
beregnet å koste samfunnet summer i størrelsesorden 70 milliarder kroner årlig.)
Dessuten faller den kulturelle signaleffekten av en ettergivende politikk også
her utenfor kommisjonens fokus. Rusmidler vurderes som en vare på et
konsumpsjonsmarked, heller enn som et middel som mange tyr til for å unngå
depresjoner, ensomhet og følelse av tomhet.
Kommisjonen spør ikke om økningen av kriminell og asosial aktivitet har
sammenheng med et samfunn som gir få normer for moralsk atferd. Den foreslår
en liberalisering av lovgivningen som en tilpasning til samfunnsutviklingen,
uten å vurdere hva våre myndigheter kunne ha gjort for å styre denne
utviklingen i en annen retning.