Likvideringen av Fadime - kulturkonflikt
Lenge har folk med mediemakt og politisk korrekte meninger forsøkt å
bagatellisere kulturforskjellene mellom Øst og Vest og mellom nordmenn og
fjernkulturelle innvandrere: - Noe er forskjellig, men det er utenpå, ble det
sunget i barnehagene. - Kulturforskjeller må respekteres, alt annet er
intoleranse, lærer barna i skolen. - Kulturforskjell er bare symboler på ulik
sosial identitet, sa sosialforskerne. - Kulturvariasjon er berikelse, har
medienes talsmenn framholdt i mange år.
Så viser det seg likevel at virkeligheten er annerledes. Kultur er ikke bare
noe vi har utenpå, kultur former våre sosiale oppfatninger og begreper om rett
og rettferdighet. Kulturer er viktige og kulturer virker på oss innenfra, slik
NORSK KULTUR lenge har hevdet, med utgangspunkt i Edward Tylors kulturforståelse.
Fagfolk som har innsett dette har etter hvert fått komme til orde, i alle fall
i Danmark og Norge - i Sverige råder fortsatt et ensrettende fortrykk. Sist ute
var professor Unni Wikan, som i en kronikk i Aftenposten 5. april 2002 skrev at
mordet på Fadime Sahindal ikke bare var et enkeltstående "æresdrap",
utført av en fanatisk far. Mordet var uttrykk for en reel kulturkonflikt. Det
kan være flere enn Rahmi Sahindal som burde ha stått på anklagebenken.
Rettergang til ettertanke
Aftenpostens kronikk 5. april 2002, av professor i sosialantropologi Unni
Wikan
Den 4. februar ble Fadime Sahindal stedt til hvile fra Uppsala domkirke.
Domprost Koivunen Bylund forrettet. "Fadime var en av vår tids
martyrer," sa hun, "la oss takke Gud for Fadime, for at hun gjennom
sin ureddhet, styrke og kjærlighet til livet har gitt mot og kraft til så
mange".
Domprostens ord må ha lydt som hån i ørene på enkelte av dem som var til
stede. Under rettssaken mot Fadimes far i Uppsala tingsrett nylig ville ingen i
slekten - med ett unntak - vitne. Unntaket var søsteren Songül på 23 år. Hun
har brutt med familien, og var blitt oppfordret til ikke åvitne. Songül, moren
og lillesøster Nabile på 13 år var vitner til drapet, som skjedde i Songüls
leilighet den 21. januar i år. Fadimes far, Rahmi Sahindal, har erkjent at det
var han som skjøt sin datter. Han gir en konsekvent og konsistent beretning om
hvorfor hun måtte drepes, og hvordan drapet kom til å skje. Fadime var en
hore. Hun kastet skam over hele familien. Å drepe henne var "den siste løsningen".
Han innså at han ikke kunne bli kvitt henne på annet vis. "Problemet er
slutt nå." Men han er en far, og ingen far vil vel drepe sin datter.
Derfor må han være syk. Han ber om å bli behandlet som en syk mann. En
psykiatrisk sakkyndig rapport som legges frem i full offentlighet, konkluderer
med at mannen ikke er syk, ikke engang depressiv, men han har et primitivt og
naivt tenkesett, er intellektuelt underutviklet og mangler evne til empati. Men
ingen i slekten vil stå frem og støtte eller underminere dette syn. Tre vitner
er stevnet. Alle unnslår å uttale seg. Den ene, en fetter, som Rahmi ringte
til for å fortelle om drapet, og som igjen kontaktet Fadimes morbror, som
kontaktet politiet, sier at han kan ikke vitne mot sin morbrors sønn og kompis
gjennom 50 år.
Dommeren underretter ham om at han kan bli tiltalt for mened. Han forblir i
vitneboksen, men husker ingenting, ikke engang hvordan han fikk vite at Fadime
var blitt drept.
"Men du må da huske det," sier aktor, "at Fadime var drept, var
jo en spesiell hendelse". "I mitt liv er det ingen spesielle
hendelser," svarer mannen.
Fadimes mor vil heller ikke vitne. Hun orker ikke, sier hun. Hun har jo fortalt
alt hun vet til politiet. Hun underrettes om at dommerne kun kan forholde seg
til hva som fremkommer i retten. Hun står på sitt. Datteren Songül sender
henne et drepende blikk.
I pausen etterpå står moren i korridoren og gråter. Neste dag kommer hun
ikke.
Morens bror unnslår seg - og har rett til det - på grunn av sitt nære
slektskap. Aktoratet frafaller vitneprov fra Nabile på 13 år.
Så står søsteren Songül igjen som den eneste som kan hedre Fadimes minne.
Hun tegner et bilde av en modig og omsorgsfull kvinne hvis brøde i livet var at
hun valgte sin egen vei. 19 år gammel ble hun kjær i Patrik. De ønsket å
gifte seg.
Faren samtykket etterhvert, mens slekten nektet: Hvis Fadime fikk gifte seg med
en "svenske" (Patrik var svensk-iransk), kom alle jentene til å ville
det samme.
I et intervju på svensk TV i 1998, da Fadime sto frem etter å ha anmeldt sin
bror og far for vold og trusler, sa hun selv: Å drepe henne er den eneste måten
slekten kan gjenvinne sin ære på.
Hennes fars ord i retten: "Det var den siste løsningen; problemet er slutt
nå", er fullstendig i pakt med Fadimes egen forståelse av sin slekt og
dens kultur. Hun visste hva hun risikerte, men må ha vært håpefull. Ellers
ville hun knapt ha kommet til Uppsala den 21. januar 2002 for å ta avskjed med
sine kjære før hun skulle reise til Kenya for å studere i ett år. Alt var
pakket og klart. "Den siste løsningen" tok altså fire år før den
ble gjennomført. I mellomtiden bodde Fadime i Sundsvall og Östersund, der hun
studerte (Patrik døde i mai 1998).
I sin forsvarstale sier faren at han hadde jo sagt til politiet at hun ikke måtte
få komme til Uppsala. "Denne Fadime" (som han konsekvent kaller
henne), forulempet ham. Hun utleverte ham til verdensopinionen. I hans
fremstilling er hun overgriperen, han offeret.
Dette temaet, at hun ikke måtte komme til Uppsala, dukker også opp i den
dramatiske vendingen rettssaken tar i siste minutt, da en nevø plutselig melder
seg og påstår seg å være morderen. I politiforklaringen heter det:
"Han har villet skyte Fadime siden 1997-98, da Fadimes bror kom i fengsel
og alt mediestyret begynte. Fadime var en hore. Rahmi sverget på at hvis hun
kom tilbake til Uppsala, så kom noen til å drepe henne. Fadime trakasserte
Rahmi. Hun sa blant annet at hun skulle flytte tilbake til Uppsala. Hun kastet
skam på hele slekten Sahindal i Uppsala. Nå er æren gjenopprettet. Hadde hun
bare forblitt i Östersund, så hadde ingenting hendt. Han angrer intet og ville
ha gjort det samme om igjen. Songül er også en hore." Forklaringen står
ellers ikke til troende, og mannen blir ikke ført som vitne. Hvorfor påtok han
seg skylden? Han beundret Rahmi og ønsket å bli en helt i slekten, sier
enkelte familiemedlemmer. Dette er i pakt med en æresdrapstradisjon: Det
spiller liten rolle hvem som soner. Å påta seg en annens skyld er et rasjonelt
valg som kan gjøre en mann til helt. I sitt vitneprov sier Songül at faren var
den som avfyrte skuddene, men hun vet at slekten står bak. Drapet var planlagt.
Hun har overhørt samtaler om at Fadime måtte drepes. Hennes saksfremstilling
er helt på linje med den Fadime ga i 1998 til svensk TV. Det handlet ikke om en
mannsvurdering, men et kollektivt syn. Enkelte mannlige slektninger himler med
øynene og rister oppgitt på hodet under Songüls vitneprov. Noen snakker
spontant til meg (som har fått anvist plass midt blant dem), og sier at alt hun
sier er løgn. Hun vil bare bli kjendis, akkurat som Fadime.
"I denne saken er det bare én ting som har stått i mediene som er
sant," sa et fremtredende familiemedlem til meg, "at Fadime er død.
Resten er løgn."
Saken er blitt et mareritt, ikke bare for slekten, men for alle kurdere i
Sverige. Flere sier det samme: Mediene er ikke interessert i deres historie.
Mediene fremstiller dem som monstre. Det er en tragedie at Fadime ble drept. Ut
over det er alt løgn.
For en slekt som ønsket å rehabilitere seg, er den nevnte nevøs inngripen i
rettsprosessen lite tjenlig. Hva gjør denne mannen? Gir en fremstilling som er
i pakt med en æresdraps-tradisjon.
En slik kodeks har visse karakteristiske trekk: Ære er et kollektivt fenomen;
tapt ære kan bare gjenvinnes ved visse, klart definerte handlinger; i ytterste
instans må den uærbare kvinnen likvideres; æresdrap forutsetter et bifallende
publikum; skammen oppstår ikke før den blir offentlig. Sistnevnte går som en
rød tråd gjennom Sahindal-saken. Igjen og igjen minnet Rahmi Sahindal retten
om at det var mediene og Fadimes bruk av offentligheten som ble hennes bane.
"Altså en 26-årig datter som studerer ved universitetet, det er hun som
skulle hjelpe en sånn far som er i min situasjon; det hun har gjort mot meg -
jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det til dere," sier Rahmi Sahindal.
Og jeg forstår hvorfor Fadime sa "stakkars pappa!" flere ganger den
kvelden hun ble drept. Faren er også et offer - for en kulturkonflikt nesten
uten sidestykke.
Spørsmålet gjenstår: hvordan kunne Fadimes mor svike sitt barn? Ikke bare
unnlot hun å vitne, hun oppfordret også Songül til å la være: "Det som
er hendt, er hendt. Ikke si noe til politiet!" Fadimes mor har mange hensyn
å ta, spesielt omsorgen for Nabile på 13 år, som så sin far skyte sin søster.
Moren klandrer seg selv for drapet: Var det ikke for henne, ville Fadime ikke
kommet til Uppsala.
Etter 20 år i Sverige snakker moren kun en lokal variant av kurdisk. Med opphav
i et samfunn der staten er å betrakte som fiende, kan hun knapt fatte en svensk
rettstradisjon. Fadime var drept. Faren hadde erkjent drapet. Hva mer var det å
si? For meg ble rettssaken i Uppsala en rystende og tankevekkende opplevelse av
kulturkonflikt, kulturkollisjon og det arbeid som gjenstår i å skape
integrasjon. I min opplevelse var saken uhyggelig, men ikke gåtefull. Selv den
dramatiske vendingen da nevøen sto frem, hadde sin krystallklare logikk.
Likeså den psykiatrisk sakkyndiges fremstilling avtiltalte som
"primitiv" og "naiv". Primitiv for hvem? Rasjonaliteten har
mange ansikter.
Dommen er falt. Rahmi Sahindal har fått lovens strengeste straff for å ha
likvidert sin datter under særdeles skjerpende omstendigheter. Fadime er blitt
en martyr. "La oss takke Gud for Fadime," sa domprosten i sin
minnetale.
Vil hun få se sin søster før begravelsen? spør Nabile politiet dagen før.
"Jeg ville så gjerne legge noe i hånden hennes." "Den galne jævel,
han tok mitt barn!" skrek Fadimes mor.
I Fadimes ånd må arbeidet for å integrere mennesker som hennes kjære
foreldre gå videre.
Jfr. Kultur er viktig
Kulturkonflikt
med døden til følge
Tvangsgifte
og innvandrerplanlegging - kulturkollisjon
Imamene
utfordrer Kristen- Norge
Kulturkollisjon i England