Humor: Kulturell makt

Humor kan være så mangt, fra den lune påvisning av komiske situasjoner i dagliglivet og til den rå latter av uheldige medmennesker.
Rolv Wesenlund, som har hatt stor evne til å formidle den førstnevnte type humor, har anklaget yngre mediekomikere for å være taktløse og hjerteløse. Mange fjernsynsseere vil være enig med ham i den sistenevnte vurderingen.

Mye av det som i senere tid serveres som underholdning, ikke minst gjennom NRKs kanaler, består i forsøk på å henge ut og latterliggjøre bestemte mennesker og mennesketyper. Humor fungerer da som en form for sosialt maktspill: "Vi" er ikke så dumme og latterlige som "disse andre". I andre sammenhenger kan ofrene få en sjanse til å forsvare seg og å ta igjen, selv om det slett ikke er slik at alle ofre mestrer den taktikken. Men i underholdningsbransjen får ofrene sjelden sjansen til å komme til orde på egne premisser. Her gjelder tydeligvis andre regler enn i politikken: Latter er liksom hevet over det politiske maktspill. Når mange ler av en sak, i realiteten eller på en innspilt lydopptaker, da skal man helst ikke legge politiske mål på det som sies.

Men, dette er en overfladisk forståelse av det som skjer. Humor handler ofte om å henge ut folk, det vil si om vår makt over dem. Og denne makten er ikke jevnt fordelt. Det er noen personer, familier, religiøse og politiske grupperinger stadig skal henges ut, mens andre slipper fri. (Carl I Hagen, aldri Kristin Halvorsen, Kongefamilien, aldri republikanerne, Bønder, aldri urbanistene. Indremisjonsfolk, aldri humanetikerne. Høyreradikalere, aldri venstreradikalere)

Underholdningnsbransjen kan vise en taktløs mangel på politisk balanse i hvem de henger ut. Men dermed bør det også sies at de fungerer som en politisk faktor i samfunnet, dels betalt av folk som bare kommer for å få en avkobling og dels av private og offentlige instanser som ser seg tjent med at visse grupper og visse synsmåter blir uthengt på måter så de ikke skal bli tatt alvorlig.

Humor fungerer da som en kulturell makt, med politiske undertoner.

Jfr. Media og demokrati