Norsk kultur, bosetting og landbruk
WHO og Aftenposten
Norsk kultur - eller de skikker, ferdigheter og vaner som folk har lært i
egenskap av å være samfunnsmedlemme - har i stor grad vært knyttet til
livsformer på bygdene, til jordbruk og skogbruk, til fiske og sjøfart. Hva som
skjer med disse livsformene kan ha betydning for noe langt mer enn bare økonomi
og bosetningsmønstre.
Primærnæringene har vært utsatt for mye press i senere år. Historisk lever
vi i en overgangsfase, hvor produksjonen tilsynelatende har et overtak på både
tilgjengelige naturressurser og på folks kjøpekraft. Det er all grunn til å
regne med at disse tilstandene ikke vil vare. Jordens ressurser er begrenset, de
økologiske systemer er sårbare, befolkningsvekst og økt levestandard vil
kreve stadig mer matvarer. Om noen år vil det bli nødvendig å dyrke mat der
mat kan dyrkes på forsvarlig vis. Men enn så lenge kan landbruket vurderes
negativt i et kortsiktig økonomisk lønnsomhetsperspektiv.
Norsk landbruk vil som nevnt måtte regne med å leve under et press i enda en
del år. Det hører likevel til sjeldenhetene at landbrukets folk skal få høre
at de like godt kan legge ned all matvareproduksjon i landet. Ifølge en
pressemelding var det dette den påtroppende formann i verdens
handelsorganisasjon, WHO, tailenderen Supachai Panitchpakti, uttalte da han i
uke 15 var på en kort høflighetsvisitt (?) i Norge. Thailenderen mente at
Norge, i alle fall foreløpig, hadde nok oljepenger til å kjøpe all den maten
vi trengte.
Thailand har tidligere tjent godt på norsk industrinedleggelse, blant annet i
tekstilbransjen, så hvorfor kunne ikke de rike nordboerne også bes om i
tillegg å legge ned jordbruket? Nordmennene har for lengst innført en av de
mest åpne økonomier i verden, og kunne tenkes å være lette å overtale til
å åpne grensene enda mer. Ideologien i WHO har lenge gått ut på mest mulig
frihandel: En satning på produksjon der den kan foregå billigst, og ellers
baseres seg på mye og forurensende transport av billige varer til rike kjøpere.
- Reaksjoner og demonstrasjoner mot WHO rundt om i verden burde imidlertid ha
fortalt lederne i denne organisasjonen at dette er en for enkel oppskrift på
fred og framskritt.
Men det er ikke bare utenlandske talsmenn som har talt landbruket og bygdene
midt imot denne våren. 14. april kunne Aftenposten på første side fortelle at
"Ingen synes det er gøy på landet lenger". Overskriften henviste til
tall for fraflytting. Disse ble så tolket som om det var folks valg for gøyal
livsstil som avgjorde bosetningen.
Her er det ikke til å komme fra at den del såkalte urbanister i senere tid har
gitt både ensidige og fortegnete bilder av folks ønsker om bosted. Folks primære
ønsker kan ikke avleses direkte av flyttemønstrene. Flytting er bestemt av
mange forhold, ikke minst av muligheten for inntekter og utdannelse.
Det finnes en del nyere undersøkelser som forteller noe om nordmenns ønsker om
bosetning. Noe av dette bør refereres, som en motvekt til de som fremstiller
flyttestrømmen til de store byene som et direkte utslag av et demokratisk folkeønske.
Nationen 27.12.01
I en artikkel i Nationen fra 27. desember, signert Janne Grete Aspen, kan vi
lese om en holdningsundersøkelse utført av Sentio/Norsk Statistikk.:
" Målinga som Sentio/Norsk Statistikk har gjort for Nationen viser at
folk stort sett bur der dei ønskjer å bu. 84 prosent av dei som bur på
landsbygda svarar at dei ønskjer å bu - nettopp, på landsbygda. 68 prosent av
dei som bur på ein tettstad ønskjer å bu på ein tettstad, medan 65 prosent
av dei spurte som faktisk bur i byen ønskjer å halda fram med det. Av byfolket
som ikkje ønskjer å vera byfolk, vil 21 prosent helst bu på ein tettstad, 16
prosent på bygda.
Og dette er stort sett dei same svara som i ei tilsvarande meiningsmåling utført
i sommar. I gjennomsnitt, uavhenging av noverande bustad, vil fire av ti
nordmenn helst bu på landet. Målinga viser også at menn er noko meir
bygderetta enn kvinner, og at det er folk over 40 år som helst vil bu på
landet. Men også i aldersgruppene under 40 år svarar kvar tredje at dei føretrekkjer
å bu i eit bygdesamfunn framfor tettstader eller byar.Det er dei med minst
utdanning (9-årig skule) som har sterkast ønskje om å bu på landet.
Landsbygda blir mindre aktuell som bustad til høgare utdanning folk har. Blant
folk som har utdanning på vidaregåande nivå, svarar fire av ti at dei helst
vil bu på landsbygda.
Når dei spurte blir gruppert etter inntekt, viser det seg at gruppa med inntekt
mellom 200.000 og 300.000 kroner drømmer om det gode liv på landet. Nær
halvparten har bygda øvst på ønskelista, 27 prosent har byen på topp, 24
prosent svarar tettstad.
Så synk ønsket om å bo på landet, ettersom løna blir høgare.
Når dei spurte i meiningsmålinga blir delt inn etter kvar i landet dei bur,
viser det seg at dei mest bygdevennlege finst i Nord-Noreg og Midt-Noreg. 45 og
43 prosent av dei spurte i desse to landsdelane ville helst budd på bygda. I
andre enden av skalaen finst Oslo-folk, 70 prosent av dei vil helst bu i byen,
17 prosent på ein tettstad og 12 prosent på landsbygda. Folk på østre Østland
var mest positive til tettstader, 42 av dei spurte herifrå vil helst bu på ein
tettstad. "
Nationen 20.03.02
Den 20 mars i år skrev samme avis følgende om en undersøkelse av nordmenns
villighet til å subsidiere norsk matproduksjon:
:" I undersøkelsen, gjengitt i tidsskriftet Horisont, går det frem at
to tredjedeler av befolkningen er villige til å betale like mye som i dag eller
mer for maten for å støtte landbruket.
For mens 53 prosent av befolkningen er villige til å betale mer enn i dag,
svarer 10 prosent at de vil betale like mye som i dag. 31 prosent vil ha mer
import og lavere priser. Det er kvinnene som er mest bondevennlige. Oslofolk
bryr seg minst om det norske landbruket. På landsbasis sier 58 prosent av
kvinnene at de vil betale mer for matvarene.
I Oslo derimot, ønsker flertallet på 48 prosent økt import, mens et
mindretall på 39 prosent er villige til å betale mer. De unge er mest
skeptiske til å betale mer for maten. I aldersgruppen 15 - 24 år svarer 56
prosent at de er mer interessert i lavere pris enn at landbruket opprettholdes.
33 prosent vil betale mer for å ta vare på landbruket.
Sterkest står landbruket i alderen over 60 år, hvor hele 65 prosent vil betale
mer. 19 prosent av de over 60 år ønsker mer import og lavere pris"
Det er grunn til å referere til slike undersøkelser for å underbygge en påstand
om at de som vil kjempe for kontinuiteten i norsk landbruk og livsform, har en
demokratisk støtte for å gjøre det. De som vil kjempe for kulturformer
knyttet til norske landbrukstradisjoner, har også støtte for sitt arbeide. Men
det er ikke alltid at støtten er sterkest der de store mediene holder til og
produser meninger på folkets vegne.
Utgifter til mat
"Nordmenn må i snitt jobbe 2 timer og 17 minutter for å tjene til en
ukes forbruk av mat. Det er et kvarter mindre enn i fjor og nitten minutter
mindre enn for ti år siden. Det viser den årlige matkurvundersøkelsen til
Norsk Landbrukssamvirke. Bare dansker og tyskere må jobbe mindre for maten enn
nordmennene. I fjor lå Norge på femteplass." (NTB - Tekst-TV 15.04.02)