Enkle løsninger

Sverige er det land i Europa som, i forhold til folketallet, har sluppet inn flest innvandrere i senere år, i alle fall hvis vi ser bort fra Sveits som har hatt spesielle regler for gjestearbeidere. Sverige er også det landet i Europa som har hatt den mest vidtgående lovgivning for å hindre kritisk debatt om innvandringen. Lovparagrafer om "hot mot folkgrupp" har vært brukt for å legge et lokk over opposisjonelle ytringer mot den offisielle politikken. Resultatet er blitt mange forbitrede mennesker på ene siden og på den annen side en ledelse med enkle virkelighetsbilder som aldri har vært konfrontert med ubehagelige sider av den sosiale virkelighet.

Det siste kom til uttrykk da den svenske statsministeren Göran Persson skulle kommentere det franske presidentvalget, blant annet på NRK den 6. mai 2002. Perssons uttalelse kunne lyde som om den var innspilt på en båndopptager, med ord og uttrykk som har vært gjentatt og gjentatt i svenske medier. Le Pen ble sammenliknet med andre europeiske politikere som har villet bremse innvandringen til Europa og samlet omtalt som "høgerekstremistiska ock främlingsfiendtliga".

Dette måtte naturligvis bekjempes. Persson kunne dessuten fortelle at "fler måste integreras. Dom måste gis job. Det er det det handlar om." Dermed hadde han gitt en enkel løsning på hvordan frustrasjonen skulle overvinnes og harmonien gjenopprettes.

Her var ingen referanser til forskning om dype kulturforskjeller. Intet om befolkningsutvikling og vanstyre i tredjeland. Intet om menneskesmugling og falske signaler fra dumsnille skandinaver. Intet om æresbegreper og familiebånd som hindrer lovlydig tilpasning. Intet om analfabeter som ikke vil integreres i Europa. Intet om økonomiske belastinger på trygdesystem og boligmarked i mottakerland. Intet om vold og uttrygghet i flerkulturelle nabolag. Intet om en gradvis etnisk endring av en befolkning. Intet om forandringer i politisk-militære lojalitetsbånd. Intet om folkeønsker i land som formelt sett er demokratier.

Her ble kort sagt intet sagt om det folk reagerer på når det gjelder de nasjonale og europeiske politikeres lovgivning og lovpraktisering av innvandringen. Intet om hvorfor mange europeiske velgere velger protestpartier framfor de etablerte.

Ved å stemple sine motstandere som "høgerekstremister ock främlingfiendtliga" kan de etablerte enn så lenge gi seg selv et alibi for ikke å behøve snakke med opposisjonen. Spørsmålet er likevel om denne tilstanden kan vare ved.

Jfr. To perspektiver - ingen dialog