På tide å granske islamsk kultur

Av Ulf Ekman

Magazinet.no 25/5-2002


En av relativismens umiddelbare effekter har blitt at man har plassert alt på samme nivå. Ulike teologier legges på samme nivå. Forskjellige religioner sammenlignes og presenteres som om de i prinsippet handler om det samme. Når sekulariserte politikere og beslutningstakere nærmer seg de forskjellige religionene, havner de fort i en hengemyr.

Ofte har man ingen førstehåndsinformasjon, men er henvist til såkalte eksperter som gjerne også har en partibok å for holde seg til. Ofte er man helt i hendene på disse ekspertene, og det må være vanskelig både for politikere og allmennhet å få skikkelig, saklig og upartisk informasjon.

Taushet
Lenge har informasjonen om islam vært preget av propaganda. Under påskudd av at man ønsker å opplyse og fjerne fordommer, ser man ut til å benytte enhver anledning til å fremstille islam i de mest rosenrøde farger. Selvfølgelig er det sant at informasjon er nødvendig. Fordommer mot utlendinger er farlige, og muslimer kan oppleve svært fordomsfull behandling.

Det er sant at det eksisterer uvitenhet om islam, som kan utgjøre et hinder for å forstå de muslimene som bor iblant oss og deler vår hverdag. Men fra det til å fremstille alle religioner som omtrent like, og hvitkalke islam, er å gjøre sannheten en stor bjørnetjeneste. Man kan merke at det ikke er politisk korrekt å vise islam fra en ufordelaktig side. Man kan også merke en usedvanlig taushet, feighet og hysj-hysj-holdning når det gjelder denne religionen.

Blandingssamfunn
Islam utmerker seg med en stor porsjon frimodighet, til tider i truende former, der man høyrøstet krever visse rettigheter. I de tilfellene der muslimer utgjør en liten minoritet er kravene kanskje små og berettiget, men der innflytelsen er større, kommer også de kraftigere tonene frem. Da kreves det for eksempel full rett til å tillempe egne muslimske lover. Eller som i en del forsteder i enkelte byer, der innvandrerne mener at boområdene nå er muslimske. Dette kan høres ut som ytterligheter og ekstreme utslag, men de som er innsatt i islams ideologier og metoder vet at dette er måten man tenker på.

Europa er i dag et etnisk blandingssamfunn. Det bor millioner av muslimer med ikke-europeisk opphav i Europa. Ofte kommer de fra gamle kolonier, og har båret med seg bitterhet over hvordan disse landene ble ydmyket av kolonimaktene. I det sekulariserte Europa er det fritt frem for å tilhøre en hvilken som helst religion (dessverre ønsker man å sektstemple en del frimenigheter på kontinentet, og man er ofte allergisk mot en altfor bibelsk kristendom). Men det er altså fritt frem for å være muslim. At et land er mer eller mindre tolerant overfor flerkulturelle foreteelser, betyr ikke at man er nødt til å gi avkall på sin egen kulturelle arv, eller at man skammer seg over den. 

Skillelinjer
Skandinavia har en lang kristen historie. Selv om man ikke har tatt godt nok vare på arven, betyr ikke det at vi har rett til å verken neglisjere eller forkaste den.
Motviljen mot å innse islams natur, målsetninger og fremgangsmåte later til å være enorm.

I den sørlige delen av Europa er det enda mer følsomt, ikke minst i Frankrike, særlig med tanke på Europas vilje til handel med Midtøsten og Nord-Afrika. Tyrkia har banket på døren til EU-medlemskap. Det går ikke an å skru tiden tilbake. Europa har definitivt forandret seg. Men det går an å forstå hva islam er, uten å bli fordomsfull eller fantasifull, og det er nødvendig å få klarhet i hvor de egentlige skillelinjene mellom kristen tro og islam går. Så får hver og en ta stilling til hva man vil ha, og hvilken religion man vil skal ha innflytelse på samfunnet og være samfunns- og kulturskapende. Det er ingen tvil om at vi her har opptakten til en konfliktfylt ideologisk situasjon.

Det er ingen tvil om at kristen tro og islam står for to vidt forskjellige menneskesyn, livsstiler og verdensanskuelser. Den som ikke vil godta dette er uvitende og naiv. Minareten og kirketårnet, sigden og korset, symboliserer to vidt forskjellige, og til tider totalt motsatte virkeligheter. Hvis man ikke aksepterer dette, lyver man bare om virkeligheten. Det betyr ikke at muslimer og kristne ikke kan elske og respektere hverandre. Vi skal elske alle mennesker. Men dette innebærer ikke at vi må late som om vi mener og tenker på samme måte. En sånn flathet blir til slutt skadelig for alle.

Forfølgelse
Islam er en religion som definitivt fornekter, sier mot og ofte fullstendig motarbeider det som er selve grunnlaget og kjernen i den kristne troen. Et inngående studium av disse ulikheter bør presenteres fordomsfritt. I land som har muslimsk majoritet er kristen misjon uttrykkelig forbudt. Ofte er det å konvertere fra islam til kristen tro belagt med dødsstraff, for eksempel i Saudi-Arabia, Pakistan og en rekke andre muslimske land. I Midtøsten er det fullstendig utenkelig å bygge kirker i samme utstrekning som man bygger moskeer i Skandinavia og det øvrige Europa.

Den dystre virkeligheten er at kristne blir forfulgt og drept i Sudan og nå sist i Indonesia, der et titalls kirker er blitt brent bare de siste dagene, og flere tusen kristne er blitt drept. Sekulariserte medier unnskylder ofte dette med etniske konflikter, i stedet for å innrømme at det faktisk er religionsforfølgelse. Man hører ofte journalister kommentere dette på en måte som får det til å høres ut som om det er de kristne som har startet konflikten, at de bare har seg selv å takke eller at de egentlig oppfører seg på samme måte som muslimene.

Fakta taler et annet språk. Det er en avgrunn av forskjeller mellom islam og kristen tro. Volden innenfor islam er legitim på en helt annen måte. Overgrepene blir derfor utallige. Det er på tide med en revurdering, gjennomlysning og klarlegging av hva islam egentlig er - hvilke synspunkter, hensikter og fremgangsmåter den egentlig har. Og det er beklagelig med naive politikeres uvilje til å innse fakta.