"Vi
trenger 1,2 jordkloder"
Midt under Oslokonferansen om Verdensbankens oppgaver, kom det en liten notis
på Aftenpostens side 40 den 26. juni 2002. Teksten, som var signert NTB, lød:
"Verdens befolkning forbruker mer av jordens ressurser enn jorden
klarer å fornye, ifølge en rapport fra canadiske forskere. De frykter at vi
står overfor en "Økologisk konkurs".
Forskergrupen Redefining Progress har sett på forholdet mellom menneskets
forbruk av naturressurser som skog, energi og land og naturens evne til å
fornye seg selv. Konklusjonene er at vi trenger 1,2 jordkloder for å møte
dagens menneskelige behov. Vi bruker med andre ord 120 prosent av jordens
produksjonskapasitet"
Denne notisen, med et langt viktigere innhold enn alt det øvrige snakket som
preget medieverdenen denne sommermåneden, førte knapt til noen politiske
kommentarer. Selv om det den fortalte var at vi har en livsform, en økonomi,
en politikk og en kultur som på sikt er selvdestruktiv, og som vil føre til
katastrofer hvis ikke kursen legges om.
Men det var ikke kursomlegning som preget konferansen om Verdensbankens
virksomhet. Kritikken mot Verdensbanken gikk på hvordan den skulle bli enda
mer effektiv, gjøre flere rike og gi de et lengre konsumerende liv. En av
deltagerne, en indisk-amerikansk professor, var til og med så frekk at han
anbefalte de vestlige land å åpne for fri arbeidsinnvandring. - Dere kan
ikke stoppe oss, så dere kan like godt innstille dere på å leve med oss,
var hans budskap. Det ble samtidig sagt at så mye som tre milliarder
mennesker kunne ha motiver for å innvandre til Vesten.
Vi står her overfor problemer som ikke løses ved det gode hjertelags etikk
og heller ikke ved en politikk for ubegrenset vekst. Men dette er det upopulært
å snakke om. Kulturlivets talsmenn, som skulle ha stilt seg kritiske til en
kulturform som ikke kan overleve, bruker i stedet sine talenter til intern småkrangel
og bajaseri til offentlig underholdning.
Jfr. En dimensjon som
tildekkes - befolkningsutviklingen
Når
innvandrere skal bestemme innvandringspolitikken
Et
multikulturelt testamente