Sosialdemokratenes
kulturelle utfordring
Et gjennomgående trekk ved den
politiske utvikling i Europa for tiden er at sosialdemokratene taper til
fordel for andre partier. Det gjelder utviklingen i Norge og Danmark, i
Holland og Italia, og sist i Frankrike - sannsynligvis også snart i
Tyskland.
Mens mediareportere i Norge og Sverige stort sett fortolker dette som et
uttrykk for at "høyrekreftene" vinner over
"venstrekreftene", kan vi både i England og Danmark finne mer
nyanserte analyser. Det siste var en artikkel av Kjeld Louie Pedersen I
Jyllandsposten for 11. Juni 2002, der forfatteren referere til en analyse av
Tony Blairs rådgiver Peter Mandelson, som nylig har skrevet at
sosialdemokratiene har seg selv å takke for sin manglende velgerappell.
Sosaldemokratenes tradisjonelle ideologi, deres kulturelle begrepsapparat
for å fange opp velgernes frustrasjon, strekker rett og slett ikke til.
"Det er de socialdemokratiske partiers egen skyld, at de i disse år
taber det ene parlamentsvalg efter det andet med den konsekvens, at højrebølgen
skyller ind over Europa", skriver Tony Blairs nærmeste rådgiver Peter
Mandelson i en kronik i dagbladet The Times.
Mandelsohn fortsetter, i dansk oversettelse:
»Intet sted i verden udgør venstrefløjen en seriøs udfordring for Den
Tredje Vej (Blairs nye socialdemokratiske model, red.). Dette er næppe
overraskende, idet globaliseringen straffer ethvert land hårdt, som fører
en økonomisk politik, der ignorerer markedskræfterne og mådehold i
omgangen med de offentlige finanser. I denne klart snævre betydning, samt i
det påtrængende behov for at fjernet de stive grænser mellem kapital- og
arbejdsmarkederne, er vi i dag alle »thatcherister"
Videre: "Den konservative britiske premierminister Margaret Thatcher
forstod ikke, at stringent økonomisk politik kun vinder folkelig accept,
hvis den ledsages af social retfærdighed«.
Mendelsohn hudfletter de franske sosialistene og sier: »Kulturelt mistede
de franske socialister en betydelig del af deres naturlige støtter. Disse
kernevælgere følte, at socialistpartiet var ophørt med at være på deres
side. I centrum for denne fremmedgørelse mellem parti og vælgere stod
kriminalitet, asocial adfærd og indvandring uden integration. Områder, som
socialisterne ikke havde noget bud på, hvordan skulle løses. Samme
erfaringer har man gjort i Italien, Danmark og Norge. ... Efter 11.
september blev mange etniske minoriteter i vælgernes øjne til »muslimer«,
kriminalitet blev set som terrorisme, og indvandrerne fik hele skylden.
Disse følelsesbetonede emnet udløser enorme kræfter såsom politikerlede,
ligesom de skaber en politisk åbning for højrefløjspopulister,«