KULTURRELATIVISME - Er alle kulturer like gode?

Blant sosialantropologer har det lenge vært en mote å framheve fremmede land som eksotiske og med kulturer som gjør menneskene mer kloke og forstandige enn i Vesten. Ikke minst har det vært moteriktig å framstille deres religioner som noe som er minst likeverdig og helst bedre enn vestlig kristendom. Slike tolkninger har vært kalt kulturrelativistiske, alle kulturer skal vurdere på sine egne premisser .. Alle kulturer er funksjonelle for sine samfunn. Og hvis noen mener at vestens kultur har kvaliteter som andre mangler, så er det uttrykk for arroganse eller kulturimperialisme.

Internasjonalt har denne moten etterhvert fått motbør. Det kunne være tilstrekkelig å nevne de engelskspråklige bøkene Robert B. Edgerton (1992): Sick Societies. Challenging the myth of primitive harmony. Free Press, N.Y. og, Lawrence H. Keeley (1996): War before Civilization. The Myth of Peaceful Savage. Oxford University Press.

Men i Norge er det tydeligvis fortsatt slik at sosialantropologer "go native" som det kalles, det vil si at de identifiserer seg med dem som de skulle studere, og bruker sin nye identitet som et ståsted til å kritisere sitt eget land.


Søndag 6. oktober kunne Bergensavisene Dagen og Bergens Tidende gi to intervjuer som tilsammen forteller noe om hulheten i sosialantropologenes forsøk på å sidestille alle kulturer.

Avisen Dagen hadde intervjuet forskningsstipendiat ved Gimlekollen mediehøgskole, Asle Jøssang. Avisen skrev:" Den mangeårige misjonæren som nylig er flyttet hjem til Norge er skremt over hvor stuerent det er blitt å kritisere innvandrerne her i landet

Etter et lengre opphold i Sør-Amerika er sosialantropologen tilbake i hjemlandet, men han liker ikke de holdninger som møter ham i dagens Norge. Han merker seg en stadig større frimodighet i den offentlige debatt og i media når det gjelder å sensurere forhold både blant innvandrere i Norge og i fremmede samfunn og kulturer.

- I Norge blir det stadig mer stuerent å komme med kulturkritikk overfor innvandrere som praktiserer skikker man ikke liker å ha i landet. Dette bekymrer meg og jeg frykter at vi nå er i ferd med å gjenta historien om hvordan samene ble behandlet av majoritetsbefolkningen.

Asle Jøssang forteller at han er vokst opp i misjonsmiljøet i Afrika. Det var et samfunn der misjonen definerte afrikanerne som «hedninger» og man la hele deres livsførsel i mørke og i kontrast til alt det lyse som misjon og norsk kultur representerte. Dette var mennesker som bare hadde omvendelse som alternativ hvis de skulle få orden på livet sitt igjen. Et møte med sosialantropologen Jan Brøgger ble en oppvekker i unge Jøssangs liv.
- Jeg får fremdeles frysninger på ryggen når jeg tenker på det møtet. Brøgger drev med feltarbeid i Etiopia, og var innom den norske skolen i Addis Abeba for å holde foredrag. Jeg var 12 år og men hans ord både sjokkerte og begeistret fordi han fortalte en annen historie om «hedningene», nemlig om orden, system og egen rasjonalitet i deres liv, forteller Jøssang med stort engasjement.

- Av denne episoden lærte jeg at det var viktig å ta de andre på alvor og være skeptisk til egne oppfatninger. Skal en for eksempel trenge gjennom blant innvandrerne må en prøve å forstå de. En må sette seg inn i deres verdensbilde og historie. Bare gjennom gjensidig respekt kan en oppnå en kreativ dialog som også vil gi muligheter for gjensidig påvirking.

- Men er ikke dagens innvandringsdebatt et resultat av at dialog ikke har virket?, spør avisen Historien viser jo at det har vært vanskelig å integrere innvandrerne i det norske samfunn.
Jøssang svarer:
- Da tror jeg en må spørre seg hvor reell denne dialogen har vært. Forholdet til innvandrerne har tendert mot gjensidig isolasjon og manglende interesse, nå handler det om integrasjon på våre premisser. Norge har aldri har vært en «ren» kultur og vi utsettes for påvirking og endring uten å være oss det bevisst. Slik er det også blant innvandrere. Dersom vi bygde ned politiseringen, ble støyen mindre og forholdene lå bedre til rette for en naturlig gjensidig påvirkning. Det vi kan institusjonalisere er økt dialog og se på innvandere som positive ressurser mer enn å fylle arbeidsplasser vi selv ikke vil ha. Det er mange skyggesider i det norske samfunnet som trenger korreksjon og vitamininnsprøytning. "

Innvandrerne skulle altså ut fra sine kulturtradisjoner ha spesielle forutsetninger for å gi det norske samfunnet en tiltrengt vitamininnsprøytning og å korrigere samfunnets skyggesider. Derimot er det ille hvis nordmenn, i Norge, våger å kritisere skikker og atferd som er begrunnet ut fra fremmede kulturer!


Samme dag gir Bergens Tidende et intervju med Elisabeth Meze-Hausken , stipendiat ved Universitetet i Bergen, og tilknyttet institutt for geogrfif. Hun er kommet tilbake fra en studie av tilstandene hos afarerne i Etiopia. I et oppslag kalt Afrikas helvete, skriver avisen om disse folkene:

"I Etiopia er de kjent som folket som dreper alle inntrengere og henger testiklene deres rundt halsen for å imponere damene. Det sies at de lever i Afrikas helvete - i Danakilørkenen som er verdens varmeste sted. Nå er de truet av hungerkatastrofe.

Afarene er pastoralister - nomader som driver med storfe. Utenfor landet er det få som har hørt om dem. De lever i lavlandet i nordøst-Etiopia, et stolt folk som har kjempet for sin uavhengighet med spyd, kniver og senere med Kalashnikow.

Siden kommunistregimet brøt sammen etter lengre tids borgerkrig i 1991, har regionen langsomt begynt å åpne seg mot omverden. Et administrativt system og infrastruktur er i ferd med å bygges opp.

Men nå utviklingen satt tilbake til start: Afarene opplever den største hungerkatastrofe i manns minne, men få ser ut til å bry seg ? verken nasjonale myndigheter eller omverdenen."
[..]
Elisabeth Meze-Hausken sier:
- I en liten bar treffer jeg Seied Goblet fra Bahri i Erupti, et fullstendig isolert område med omtrent 40.000 innbyggere. Fem dager har han vandret til Abala, markedsbyen for å selge to av sine utsultede geiter.

Jeg forsker på tørkekatastrofer og klimaforandringer og ønsker å intervjue Seied om hva han gjør for å klare seg gjennom krisen, og om han har opplevd tilsvarende kriser tidligere. Han har ikke spist på fem dager. Forsiktig gir jeg ham et stykke brød som han spiser fort. Seied venter på markedsdagen som er dagen etter. Han tror han kan få 30 Birr (25 kroner) for sine to geiter. For dette kan han kjøpe 20 kilo korn og litt sukker. Blir det penger igjen, kan han kjøpe noen gjennomhullete, brukte T-skjorter som blir tilbudt på markedet slik at barna ikke trenger å løpe nakne rundt og fryse om natten.

Seied synes han er heldig fordi geitene har overlevd den lange marsjen uten vann og gress. Mange andre mistet dyrene sine på veien til markedet. De som prøver å spise syke og døde dyr, blir selv syke, sier Seied. Mange dyr har nemlig tuberkulose.

Hjemme i Bahri venter kone og ni barn på mat. De har lenge hatt lite. Seied, som en gang var den stolte eier av et titall kyr og kameler har nå bare 10 geiter som er mer døde enn levende. Dyrene er hans eneste mulighet til å få penger til å kjøpe korn for. Men hvem vil vel kjøpe slike syke og svake dyr, og hvem har penger til å kjøpe for?
[.....]
Ingen regjeringsrepresentanter har brydd seg om å komme og se på situasjonen. Området er for utrivelig, uten veier og for varmt. Bare en ekspedisjon med livstrøtte mennesker våger seg dit, eller kanskje et helikopter. Den etiopiske katastrofeforberedelses- og planleggingskommisjonen har imidlertid begynt å forstå alvoret i situasjonen, og har nettopp sendt en første hjelpesending med korn.

Ato Abdulla, sjef i den lokale katastrofekommisjonen, forsøker fortvilet å fordele den lille rasjonen til de minst 100.000 trengende i regionen. Det er for lite til å leve av, men nok til å klare seg noen uker til. Hvor mange tusen i andre mer avsidesliggende regioner som ikke vil overleve, kan ikke Abdulla anslå. "


Det kunne legges mye til denne eledighetsbeskrivelsen. Det er neppe riktig bare å skylde på den stedlige kultur og ressursforvaltning når det går så gal som her. Men likevel må spørsmålet stilles:- Hvordan er det mulig å forene kunnskap om slike forhold og likevel opprettholde forestillingen om de harmoniske primitive kulturene?- Hvorfor er det klanderverdig å komme med kulturkritikk overfor innvandrere som praktiserer skikker man ikke liker å ha i landet ?- Er det ikke snart på tide at sosialantropologene legger av seg de kulturrelative motene?

Jfr. Kultur er viktig- Culture matters      
      "Rasisme" - "Blind vold" - eller kulturkonflikt
       Anti-norsk kulturkritiker kritiseres i utlandet