Kald kultur

De gamle grekerne opererte med fire elementer som mennesket måtte forholde seg til: luft og land, ild og vann. For noen generasjoner siden kunne norske diktere hevde at det nordiske menneske også måtte forholde seg til en femte dimensjon. De tenke på snøen og den nordiske vinteren.

Den nordiske kultur har hatt vinteren og kulden som en dimensjon for felles erfaring. Som man sådde om våren skulle man sanke om høsten og forbruke om vinteren. Det nordiske menneske måtte planlegge sitt liv. De gamle primstavene forteller om hvordan arbeidsoppgaver og riter for fest og høytid var regulert av skiftende årstider.

Hver årstid har hatt sine mørke og lyse sider. Vinteren kunne være kald, men den var også en årstid man skulle være glad i, som en del av livet med sine egne rammer for hva mennesket kunne gjøre.

Den kalde siden av vår kultur har hatt varmen som en kontrast, og som noe en måtte dyrke for å få fram. Livet utendørs og innendørs har vært markert i vår kultur. Det norske ordet "koselig" finnes ikke i andre språk - det nærmeste er det svenske "mysig", men det betyr ikke helt det samme.

Når kulda er som sterkest, kan noen hver få hug til eit varmare land. Men det er bare til vårsol i bakkane blenkte. I senere år har riktignok mange nordmenn gjort det til en vane å forlenge sommeren ved flyreiser til sydligere land. Men den kalde kultur forblir likevel en del av vår natur. Ingen ordentlig nordmann taler bare negativt om vinter og kulde.

Det kunne være et mål på integrering i den norske kultur å spørre innvandrere om hvordan de opplever vinter og kulde. Aftenposten hadde en enquete blant innvandrere i Oslo første søndag i januar. Svarene tydet ikke på at noen av dem hadde fått tak i den kalde siden ved norsk kultur. For disse var den norske kulda bare terribel og fryktelig. De levde med kroppen i Norge, men med hodet i Afghanistan, Gambia, Jamaica og Singapore,