Nasjon - bare et politisk middel ?

Den politiske venstreside har fra gammelt av hatt et noe problematisk forhold til nasjonalitet - i alle fall når nasjonen forstås som en kulturell og moralsk enhet. Ernst Sars og de gamle venstremennene så på nasjonen som den naturlige enhet for en demokratisk utvikling. Det samme gjorde Halvdan Koht. Mer marxistisk orienterte teoretikere har sett på den nasjonale lojalitet som noe som stengte for klassetenkningen. Mer liberalistiske teoretikere har sett på den nasjonale tradisjon som noe som begrenset individets valg av egen identitet. Innvandringsorienterte talsmenn har villet begrense det substansielle innholdet i den  nasjonale kultur til fordel for en likestillingstenkning mellom alle kulturer.

Ifølge historieprofessoren Kåre Lunden har venstresidens forvirring med idealene om global likhet ført til at de ikke fullt ut har forstått nasjonalstatens betydning. Ifølge en artikkel i Klassekampen, der han går i rette med en annen historieprofessor, Knut Kjeldstadli, har dette gitt FrP et stort appellgrunnlag blant velgerne. For nasjonalsinnede kan det være av en viss interesse å følge med i diskusjonen mellom Lunden og Kjeldstadli:


Kvifor aukar FrP ?

 Av Kåre Lunden, professor emeritus KK, 15. januar, 2003

Dette viktige spørsmålet stiller Knut Kjeldstadli 10. januar i
Klassekampen. Det gjeld, som han også seier, ikkje minst kvifor folk
røystar Frp i staden for SV. Som alltid seier Kjeldstadli mykje som er
verdt å merkje seg.

Ein kan ikkje vere usamd i at Frp i hovudsaka er høgrepopulistisk,
opportunistisk og demagogisk - tre ord for mykje det same. Når det gjeld
spørsmålet til Kjeldstadli, vil eg likevel setje fram den brutalt forma
påstanden at Frp også til dels kan «seie ting som dei er», også sett frå
synsstaden til «arbeidsfolk», medan SV kan hange att i venstreretorikk som
folk gjennomskuar som inadekvat, og ikkje ein gong alvorleg meint. På eitt
viktig punkt fører også Kjeldstadli slik retorikk til torgs.

Kjeldstadli skriv at vi må «gjeninnføre et bilde av verden som kan være et
alternativ til å se 'oss' som norske og 'de' som innvandrere ? Dette er et
klassekampperspektiv, et skille mellom høy og lav, makthaverne og
flertallet.»

Vertikale grenser
Vi bør altså sjå verda som horisontalt delt i klassar, ikkje som vertikalt
delt etter etniske, kulturelle, nasjonale eller statlege skiljelinjer.
Dette er, som Kjeldstadli seier, «gjeninnføring» av klassisk
venstreretorikk: «Proletarer i alle land, foren eder.» Problemet er at
verda var og er delt både horisontalt og vertikalt, og at verdsbiletet bør
fange inn begge dimensjonane. For velferda til dei fleste i Noreg var, er
og i overskueleg framtid blir det viktig å oppretthalde realiteten i det
vertikale, nasjonale eller statlege skiljet.

Dei fleste i Noreg har vore og er privilegerte i forhold til dei mange i
til dømes Guatemala, Argentina eller Aust-Europa. Det er fordi folket
innanfor vertikale statsgrenser, gjennom konsesjonslover og andre politiske
og rettslege ordningar, har hatt mykje større innverknad på eigne kår enn
tilfellet har vore i u-landa. Sjølve innvendinga, frå synspunktet til dei
breie, folkelege, norske interessene, mot dei som vil globalisere,
liberalisere, internasjonalisere og «modernisere», er at dette fjernar dei
vertikale grensene som har gjort det mogeleg for dei fleste her å leve
under særskilt privilegerte tilhøve.

Reelle problem
Kjeldstadli skriv at «Budskapet må være kamp mot privilegier, trygghet og
et anstendig liv for alle» (uth, KL). Skal der vere konsekvens, må «alle»
vere meint globalt, ikkje her til lands. Og er det ikkje nettopp det som må
vere målet, frå eit venstresynspunkt? Sikkert nok. Men vi lyt også spørje
korleis, og under kva for eit tidsperspektiv? Dei globale problema er uhyre
reelle, og let seg ikkje løyse med retorikk.

Det norske folket utgjer ein promille av det globale (ein prosent av EU),
og rår over ein nokolunde proporsjonal del av dei globale ressursane. Også