Relativ nød

NOAS (Norsk Organisasjon for asylsøkere) har, ikke helt overraskende , høylydt beklaget seg over den nye politikken for å gjøre Norge mindre attraktivt for grunnløse asylsøkere. Ut fra standardene til NOAS har dette ført til at myndighetene aksepterer asylmottak som er i dårlig forfatning.

Samtidig advarer Aslam Ashan, leder for Ressurssenteret for pakistanske barn, mot de informasjonskampanjer som myndighetene har satt i gang. Han hevder i Aftenposten (9.3.03) at disse kampanjene kan få motsatt effekt i land med mye nød. Blant annet skriver han: "Tatt i betraktning at Somalia er et typisk utvandrerland, vil dette prosjektet kunne virke mot sin hensikt, og ikke minst som en inviterende reklame".

Vi er redd for at pakistanskfødte Aslam Ashan her har en større realisme enn norske politikere som, bundet på hender og føtter av tidligere vedtak for å tilfredsstille ønsketenkningen til humanitære organisasjoner, bare tillater seg en liten handlingsfrihet for å begrense innvandringen.

NORSK KULTUR vil igjen minne om befolkningsutviklingen som en trussel mot fremtidig stabilitet på denne jord. Det er neppe trolig at befolkningseksplosjonen, blant annet i deler av den muslimske verden, vil kunne stoppes i tide uten at drastiske midler blir tatt i bruk. Pakistan - et land omtrent på størrelse med Norge og Sverige (knapt 800 000km2) og der vel en fjerdedel er dyrkbart - hadde i 1974  ca 75 millioner mennesker, ved årtusenskiftet hadde landet ca 150 millioner, i midten av dette århundre er landet av FN beregnet å få mellom 340 og 350 millioner.  Og befolkningsveksten (på 90-tallet på 2,8% pr. år)  stopper ikke der - ikke av seg selv.

Det er på en slik bakgrunn noen bør begynne å se på kinesisk befolkningspolitikk med nye øyne. Den hardhendte kinesiske befolkningspolitikken, som har fått fødsselsratene ned i ca 1,8 barn pr. kvinne, er et resultat av myndighetenes tvang.  Denne indre tvangen var et resultat av omverdenens avvisende holdning til kinesisk utvandring gjennom mange år.

Det kan bli nødvendig å innta en lignende holdning til vestasisatisk emigrasjon som den vi tidligere inntok overfor østasisatiske land. En innvandringsstopp kan utvilsomt oppleves som drastisk for familier i nød. Men en slik nød vil være relativ. Resutlatet av en tradisjonsstyrt familie- og fødselspolitikk kan på litt sikt føre til enda større nød, og da ikke bare for utvandringslandene.