Går det bra til slutt?
Noe er på gang. Bøker og aviskronikker som ikke kunne ha vært trykt her i
landet for bare et par år siden, kan nå offentliggjøres.
Den 13. mars hadde Cappelen en pressekonferanse på Stortorgets Gjestgiveri i
Oslo der artikkelsamlingen GODE FORMÅL - GALE FØLGER? KRITISK LYS PÅ NORSK
INNVANDRINGSPOLITKIKK ble lansert overfor et halvt hundre pressefolk og
organisasjonsfolk. Denne boka, som er redigert av sosiologiprofessorene Ottar
Brox, Tore Lindbekk og Sigurd Skirbekk, tar i fjorten artikler opp kritiske
perspektiver på den politikken som har vært ført, både når det gjelder
arbeidsinnvandring, integrasjon, kriminalitet og mediabilde. Pressekonferansen
kom i stor utstrekning til å dreie seg om "venstresidas svik" når
det gjelder den menneskehandel og sosial undertrykkelse i den ettergivende
toleransens kjølvann. Dagen etter, den 14.mars, hadde Klassekampen et førstesideoppslag
"Ny bok om innvandringspolitikk: ADVARER MOT FLERKULTURELT
SAMFUNN".
På lederplass skrev avisen: " I dag ser vi konturene av et samfunn der
folk med en annen hudfarge konstant holdes utenfor, i et begynnende
apartheid-lignende system. Boka "Gode formål - gale følger"
gjenreiser integreringen som det sentrale politiske virkemiddel for å
motarbeide denne utviklingen. Flere av forfatterne avviser på det sterkeste
at Norge bør ha som mål å bli et flerkulturelt samfunn, der ulike kulturer
lever side om side med ulike verdisett og praksiser".
Dagen deretter, den 15. mars hadde Dagbladet en helsides debatt-kronikk av
anestesilege Zoria Mitic, med tittel: GÅR DET BRA TIL SLUTT ?, der hun tok et
kraftig oppgjør med naiviteten til Sissel Benneche Osvold. Hun skrev:
"Jeg har flere ganger gledet meg over Sissel Benneche Osvolds penn.
hennes artikkel på ledersiden for en tid tilbake stimulerte meg til litt
lateral tenkning omkring hennes hovedpåstand "Innvandringens historie
viser at det går bra til slutt." Spørsmålet er bare for hvem?
Det har gått særdeles bra for USA og Canada etter at blekeansiktene
innvandret, men jeg tviler på at indianerne i reservatene deler denne
oppfatningen. Indianerne som stammer fra Aztekerriket eller Inkariket i Sør-Amerika
vil vel også være uenige. Likeledes zuluene i Sør-Afrika, aborginerne i
Australis og maoriene i New Zealand. Det er betegnende at vi i Europa ikke
kaller denne enorme folkeflyttingen til andre verdensdeler under kolonitiden
som innvandring, men som utvandring fra det overbefolkede Europa.
Europa var utsatt for det samme tidligere i historien. Da ble det heller ikke
kalt innvandring, men folkevandring! Men det gikk jo bra til slutt, fordi
historien om denne innvandringen ble skrevet av innvandrerne selv.
[...]
Sissel Benneche Osvold peker på innvandringen av svensker på 1800-talet.
Norge var da i union med Sverige i nesten hundre år. Før den tid var det
kongerike sammen med Danmark i over 400 år. At det svimet rundt en del
svensker, dansker, og for den saks skyld nordmenn, i dette skandinaviske
"fellesmarkedet" kan vel neppe kalles innvandring. Disse
innvandrerne hadde samme religion, etnisk tilhørighet og nesten samme
skikker, historie og språk. At det gikk bra til slutt burde man knapt
forundre seg over.
Det som imidlertid er egnet til forundring rer at Sissel Benneche Osvold
bruker dette som bevis på at salt går bra til slutt. Dagens
innvandrings-situasjon har andre historiske paralleller enn de hun bruker. Det
som nå foregår er en folkevandring fra overbefolkede fattige land til
Skandinavia og Europa. Fødselsoverskuddet og befolkningspresset er blitt så
stort, spesielt i muslimske land, at vi opplever en folkevandring vi bare har
sett en liten begynnelse av.
Kosovo kan tjene som en bedre parallell til det som er dagens realitet. Der
har befolkningsflertallet variert mellom serbere og albanere opp gjennom
tidene og med stadige konflikter. Religion, kultur, etnisk tilhørighet og
skikker har vært forskjellige, og resultatet har ikke vært det
"fargerike fellesskapet" som norske naivister tror er det naturlige.
Under 2. verdenskrig mistet 10,8 prosent av den serbiske befolkning livet,
antakelig den største årelating noe europeisk folk hadde. Tito åpnet Kosovo
etter krigen for 350-400 000 albanere. med et fødselsoverskudd på linje med
mange muslimske land, ble befolkningen overveiende albansk. I dag er det bare
seks prosent serbere tilbake (EUs UNMIK fra oktober 2002), og de lever i noen
enklaver med internasjonal beskyttelse. Resten er flyktninger i Serbia og
Montenegro.
Mitt anliggende er å påvise at når etnisk, kulturell og religiøs
innvandring blir en maktfaktor i det samfunnet som tar imot innvandringen, så
blir "det fargerike fellesskapet" konflikter om makt, og samfunnet
en ustabil kruttønne.
Hovedspørsmålet dreier seg derfor ikke om fremmedfrykt og rasisme, men om
hvor stor innvandring et samfunn kan tåle før det mister stabilitet og
kontroll. 4,5 millioner nordmenn er ikke så mange. hvor stor innvandring tåler
dette samfunnet før livet i Norge blir svært annerledes enn det nordmenn er
vant til ? Det er trist at all debatt om dette kveles av beskyldninger om
fremmedhat og rasisme".