Befolkningsendring - kulturendring

I Times Litterary Supplement for 28. Februar 2003 har den norskfødte sosiologiprofessor ved Oxford University, Stein Ringen, en omtale av ny FN-rapport om befolkningsutviklingen i verden (State of the Word Population 2002). Til forskjell for hva som hadde vært mulig i norske aviser, fikk Ringen hele tre avissider til å kommentere denne 80 siders rapporten.

I denne omtalen får han både sagt gjennomtenkte og mindre gjennomtenkte ting, som vi kan merke oss også på denne siden av Nordsjøen. For det første får han fram at samtidig som befolkningen i flere U-land øker i en fart som myndighetene ikke er i stand til å hanskes med, så minsker den drastisk i Europa.  Europa, som i dag har 725 millioner innbyggere, av en verdensbefolkning på  vel seks milliarder, forventes å synke til 600 millioner i 2050, i en verden med over ni millioner mennesker.

Han sier også at befolkningsendinger er den sterkeste av alle krefter i sosial utvikling (population change is the strongest of all forces in social development) Og mens befolkningsveksten skaper problemer i Afrika og Asia, så vil befolkningsnedgangen skape problemer for Europa. Det dreier seg om problemer med en ubalanse mellom mange gamle og få unge. Men det er også et problem at færre folk skaper andre typer samfunn - Ville Italia fortsatt være Italia med 20 millioner mennesker, spør han.

Han sier at å anta at vi kan løse vårt befolkningsproblem med innvandring, er overfladisk og ansvarsløst. (To think we can solve our population problem by immigration is superficial and careless)  Deretter diskutere han de begrensete virkninger vi har sett av en kvinnerettet sosialpolitikk - selv om han framhever sosialpolitkken i de skandinaviske landene som den mest familievennlige. Det han derimot ikke diskuterer, er betydningen av en kultur som er moralsk orientert for videreføring av familie og slekt, nasjon og sivilisasjon, livsform og religion. Han diskuterer heller ikke betydningen av en privilegert beskyttelse av ekteskapet som ramme om stabile familier med bestemte oppgaver.

Dermed ender hans artikkel litt pessimistisk med at vi nok må godta en betydelig innvandring og belage oss på "transnasjonale" samfunn. Dessuten kommer han med en typisk engelsk-evolusjonistisk talemåte om å være åpen for utviklingen og unngå frykt for det som er i emning.