Den enøyde mediekulturen

Fem dager etter at de vestlige koalisjonsstyrkene, under ledelse av USA, hadde gått inn i Irak for å befri både irakerne og verden for en uberegnelig despot, kunne NRK melde at samtlige norske aviser som hadde tatt stilling til krigen, hadde gått mot den vestlige intervensjon.

NORSK KULTUR har stilt spørsmålet før, og vi gjentar det: Hva er grunnen til at norske medier er så enøyde?  Det vi har av ekspertise i landet, er ikke så ensporet. Og folket står ikke oppmarsjert på én side i dette spørsmålet. I følge en meningsmåling støttes krigen av hver fjerde nordmann som har gjort seg opp en mening om situasjonen.

Det er ingen sak å finne argumenter mot en krig, spesielt ikke etter at Sikkerhetsrådet i FN ikke klarte å samle seg til en tidsbestemt oppfølging av resolusjon 1441. - Men hvorfor klarte ikke Sikkerhetsrådet det? Har Russland og Kina vært de beste forsvarer av fred og frihet i de tiår vi har bak oss? Ifølge den amerikanske forskeren Rudolph Rummel har Kina og Russland nylig hatt de mest morderiske regimer som verden har sett i moderne tid. Tyskland har vansker med å gå aktivt inn i krig, med sin historiske belastning. Og  hva med Frankrike? Er det kjent som et land som har vært preget av de store prinsipper i kamp mot korrupsjon og opportunisme? Når den franske president annonserte at han ville nedlegge veto mot enhver  resolusjon som kunne åpne for FN-legitimering av krig, og dermed pålegge Frankrike en plikt til å bidra, har dette innenrikspolitiske grunner. Franskmennene har rundt seks millioner muslimer  i sitt land. En stor del av disse har sin lojalitet knyttet opp mot land som oppfattes som muslimske heller enn mot Frankrike og Vesten. En fransk krigsdeltakelse ville med stor sannsynlighet ha utløst borgerkrigsliknende tilstander i Frankrike.

Den franske argumentasjon mot å gå til krig uten en resolusjon fra Sikkerhetsrådet, som landet selv blokkerte, er dobbelt hyklersk. Frankrike tok det aldri særlig høytidelig med internasjonal godkjenning den gang det selv drev kolonikriger.  Og den gang da landet hadde traktatmessig rett til å gå til krig og redde verden fra en katastrofe, som etter den tyske innmarsj i Rhinland på 1930-tallet, da gjorde det ingen ting.       

Men selv om det finnes flere argumenter mot å gå til krig mot en despot som Saddam Hussein, så finnes det sannelig også grunner for å ta initiativet på et tidlig tidspunkt. Saddam har ikke bare lekt gjemsel med FN-observatørene i lengre tid. Han har også tatt livet av hundretusener av egne landsmenn - flere enn de dødsfall en krig kan forventes å medføre. Dessuten er hans fabrikasjon av giftgasser og innkjøp av anriket uran mer enn mistenkelig.

I den danske storavisen Berlingske Tidende kunne vi fredag 21. Mars 2003 lese et innlegg av  militærsosiolog Henning Sørensen - cand. mag., cand scient.pol fra Institut for Sociologisk Forskning i København. Hans  innlegg kunne ikke ha stått i noen norsk avis. Sørensen skrev blant annet:

"Fraværet af et enigt Sikkerhedsråd gør ikke automatisk den amerikanskledede koalitions angrep på Irak illegitim. Dels kan resulutionen (1441) læses som en ret til at påtvinge Irak disse uspecifiserede tvangsforanstaltninger, dels kan FN senere vedtage en legitimering heraf.

Den uenighed der foreligger om det rigtige i et militært angreb på Irak, kan belyses ved at se på den grundlæggende forskydning i sikkerhedsbegrebet, vi har opplevet de sidste 60 år. {...}
 
Historisk set kan man efter Annen verdenskrig sondre mellem tre perioder. Fra 1945 til ca 1980 bestod retter til at sikre sig alene i reaktion. Der skulle altså først foreligge en militær aggression, før man måtte gribe militært ind, jfr. Irans reaktion på Iraks angreb. Denne definition blev ændret omkring 1980, hvor Vesten stillede det daværende USSR over for et ultimatum. Enten at USSR ville undlade at opstille sine SS-20-mellemdistanceraketter i Østeuropa, mod at Vesten så vilde afholde sig fra at opstille sine Pershing-raketter, eller også opstillede begge parter disse raketter, som så ville øge spændingen, fordi de kun  gav de europæiske lande 4-6 minutters reaktionstid. Man kan altså se, at denne dobbeltbeslutning blev militær sikkerhed samtidig. Den sikkerhedsopfattelse er ændret efter angrebet på USA 11. September 2001, hvor alle lande tilsluttede sig USAs ret til at kræve, at Talibanregimet i Afghanistan skulle udlevere Osama bin laden og fjerne alle terrorlejre i landet, ellers vile USA gøre det. Sikkerhed er nu blevet en ret til foregibelse og denne ret fremgår også af Bush-doktrinen.

NKMan skal ikke glemme, at denne udvidelse i sikkerhedsbegrebet ikke alene er en funktion af regeringens ønske og politik, men af befolkningen i nok så høj grad har ønsket den større sikkerhed der ligger i at foregribe og ikke kun efterfølgende reagere.
[...]
På denne baggrund forekommer USA-koalitionens foregribende militære angreb ikke alene berettiget, men også i videre perspektiv ønskeligt. Der foreligger ikke er legalt grundlag herfor, men en molralsk og politisk legitimitet. Det er alle ikke enige i, så her støder argumentenrne sammen."

Hvorfor kommer ikke slike innlegg på trykk i den norske debatten, noe som kunne ha ført til en fordypende meningsutveksling, og ikke bare i en plump konkurranse i å overgå hverandre i å reagere sterkt på medienes virkelighetsbilder?

Vi vet at journalister i svært stor grad omgås andre journalister - pluss et sett med utvalgte meningsfeller som blir spurt om og om igjen hver gang mediefolket vil bekrefte sine synsmåter. Vi vet også at journalistutdannelsen kan være ganske ensrettet, spesielt når den utgår fra miljøene rundt Høgskolen i Oslo, det gamle Frydenlund Bryggeri eller som det kalles på folkemunne: Hjernevaskeriet ved Bislet Bad.

Men alt er ikke sagt med dette. Folk som har innsikt og synsmåter som ikke passer inn i mediafolkets perspektiver, må i større grad vise mot og oppfinnsomhet til å få ut korrigerende argumenter.

Jfr.

Media og demokrati
NRK som kulturformidler- men hvilken kultur?
Paranoid presse
Oppgjør med AKP- kulturen