En viktig boknyhet

GODE FORMÅL - GALE FØLGER? Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk. Cappelen akademisk forlag, Oslo 2003. 211 s. kr. 295.

På bokomslaget til denne antologien sies det at målet har vært å oppfordre til en fordomsfri og nyansert debatt om norsk innvandringspolitikk og å bidra til en større åpenhet også om de ubehagelige sidene ved innvandringen. Antologien, som er redigert av sosiologiprofessorene Ottar Brox, Tore Lindbekk og Sigurd Skirbekk, består av fjorten artikler fordelt på fire bolker: Arbeid. Integrering. Kriminalitet. Media.

I første del gir journalist Hege Storhaug en historisk rekapitulering av hvordan det gikk til at Norge skulle bli det store innvandrerlandet for pakistanere. "Fra turistvisum til ekteskapsvisum" har hun kalt sin artikkel, en tittel som både henspiller på norsk naivitet og på en del innvandreres planmessige misbrukbruk av denne naiviteten for å øke andelen av egne befolkningsgrupper i det norske samfunn. Den norske unnfallenheten har vært begrunnet i en humanistisk sinnelagsetikk, noe som gjør det ekstra grotesk at denne etikken i praksis har ført til en passiv akseptering av patriarkalsk undertrykkelse av kvinner og barn innad i de orientalske miljøene.

I tillegg til det humanistiske argument har mange begrunnet den store innvandringen med at det er lønnsomt for Norge å ta imot arbeidskraftimport - uten å behøve å gjøre noe med en sviktende fødselsrater blant norske og vestlige kvinner. Økonomiprofessor Tore Thonstad viser i sin artikkel, "Oversette sider ved arbeidskraftimport", at det er mange offentlige uttellinger som er utelatt i slike beregninger. Han argumenterer for at innvandrerne ikke kan regnes som et netto tilskudd til bedring av balansen i arbeidsmarkedet, da de i likhet med resten av befolkningen vil etterspørre varer og tjenester fra det private og fra det offentlige. Han kunne her ha føyd til at innvandrerne som helhet etterspør betydelig flere offentlige ytelser enn resten av befolkningen. (På presentasjonsmøtet 10. mars ble det opplyst at antologien manglet et bidrag fra helsevesenet; de forespurte har ikke våget å skrive offentlig om det de vet om misforholdet)

I en neste artikkel går sosiologiprofessor Ottar Brox hardt i rette med de som har argumentert for import av billig arbeidskraft som et dobbeltmoralsk foretakende: for å hjelpe arbeidsløse folk i fattige land og som et bidrag til å gi norsk næringsliv mer og billig arbeidskraft. Han påviser at effekten av denne politikken har vært at vi er i ferd med å utvikle en underklasse av lavtlønte fargete i dette land. Når den politiske venstresiden ikke har sett dette, sier det noe om dobbeltspill og ideologisk forblinding i sentrale miljøer.

Den fjerde artikkelen i første bolk er skrevet av forfatter og universitetsbibliotekar Bredo Berntsen. Han har kalt sitt bidrag "Enken av Seraptas krukke - eller økologiske rammer for menneskelig tilpasning". Han tar utgangspunkt i FN-data om menneskenes økologiske mistilpasning på denne jord, og hvordan denne mistilpasningen har sammenheng både med overforbruk pr. individ i visse deler av verden og med en alt for stor befolkningsvekst i andre deler av verden (Vest-Asia og Afrika). Heller ikke Norge er en Seraptas krukke, der politikere og andre bare kan ta imot innvandrere med hjertelagets moral, fordi vi midlertidig har en god oljeøkonomi. Berntsen viser i denne forbindelse til den danske filosofen Kai Sørlander og hans kritiske gjennomgang av grunnlaget for menneskerettighetene.

I annen bolk spør rektor Anders Slaatsveen: "Hvem hindrer integreringen?" Etter mange års erfaring med innvandrerfamilier gir Slaatsveen et klart svar: Det er maktmennesker i innvandrermiljøene som ikke vil integrering. Deres politikk er blitt godt støttet av det han kaller en uhellig norsk allianse mellom borgerlige liberalister på høyresiden og romantikere på venstresiden. Den norske moraleliten har fungert som et ideologisk politi rettet mot alle som har villet korrigere den gjengse oppfatningen om at det er vanlige folks fordommer og aktivistiske nynazister som har stått i veien for integreringen.

Lærer ved Rosenhof Voksenopplæringssenter Olaf Halvorsen følger opp i artikkelen "Nordmenn er så dumme"; et uttrykk som henspiller på et tilrop fra innvandrere i klassen, da en norsk lærer ble oppbrakt over å ha oppdaget forfalskede fødselsattester hos en elev. Halvorsen gir mange levende eksempler på at innvandrerelever, eller deres foreldre, vil dyrke sin egen religion og kultur og skjermes mest mulig fra norsk kulturpåvirkning. Tilbudet om språkopplæring er i Norge et av de beste i Europa. Det er tilførselen av analfabeter og ressursvake lavklassefamilier, kombinert med stadige giftermål fra hjemlandet og en misforstått norsk snillisme, som gjør integreringen så vanskelig.

Den norske ettergivenheten overfor krav fra innvandrerorganisasjonene har bidratt til at mange innvandrermiljøer har kunnet opprettholde egne normer og atferdsmønstre, ofte på kant med loven. En følge av dette er at hele grupper av innvandrere blir møtt med skepsis fra det norske samfunnet. Sosiologen Anila Nauni forteller i artikkelen
"Kosovoalbanernes selvbilde" at dette gjør integreringen ekstra vanskelig også for de som vil tilpasse seg til norske lover og et norsk levesett. Kriminaliteten er et bekymringsfullt tema både for den kosovoalbanske minoriteten og for storsamfunnet, skriver hun.

Bolk tre handler om kriminalitet. Politimaster Ole Petter Parnemann, med tidligere ansvar for utlendingskontrollen ved Asker og Bærum politidistrikt, forteller hvordan organiserte menneskesmuglere omgår det norske lovverket. Han gir mange tall. Av de nesten 15 000 ankomne asylsøkere til Norge i 2001, kom 12 000 uten identitetspapirer. Dette særnorske fenomenet forklares med at søkerne er instruert av medhjelper/smugler/agent om å ødelegge dokumentene eller returnere dem til medhjelperen, før man melder seg for politiet. Under en aksjon ved grensepassering fra Sverige, ble det avdekket at 57 % hadde reisedokumenter på tidspunktet for grensepassering. Parnemann er kritisk til lovendringen i 2000 som førte til UDI overtok de førsteintervjuer som tidligere ble utført av spesialtrenede sivile politietterforskere. I 2001 behandlet UDI 13 304 asylsøknader, hvorav 292 ble innvilget asyl - samtidig som 4036 ble gitt opphold på humanitært grunnlag.

Deretter følger en omstendelig artikkel , skrevet av høgskolelektor ved Politihøgskolen Pål Frogner, om "Innvandrere og den registrerte kriminalitet". Frogner viser at det kan være mange feilkilder i kriminalstatistikken, både på grunn av registreringsvariasjon og forskjellige definisjoner av kriminalitiet. Likevel er det ikke mulig å bortforklare en del tydelige forskjeller mellom ulike kategorier av innvandrere. Mens innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika har en kriminalitetsfreksvens på 33 siktede pr. 1000, er den for innvandrere fra Øst-Europa 26 pr. 1000. Innvandrere fra Norden har en kriminalitetsfrekvens som er lik totalbefolkningen, på 17 pr. 1000. Vesteuropeere oppviser en lavere frekvens med 14 pr. 1000, mens innvandrere fra Nord-Amerika og Stillehavsområdet er representert med 7 siktede pr. 1000.

Grunnene til den høye kriminaliteten blant innvandrere fra fjernere kulturer kan være flere. Sosialantropolog Inger-Lise Lien trekker i artikkelen "Gjenger - et innvandrerproblem?" fram noe av den dynamikken som leder til gjengdannelser, med egne normer på siden av storsamfunnets. Ungdom som ikke finner aksept og tydelige for bilder i det norske samfunnet, samtidig som de ikke finner seg til rette i de innvandrerghettoene som det norske samfunnet indirekte har støttet, kan trekke seg tilbake og danner sine egne submiljøer. Her kan ære, knyttet til vold, ofte bli et gjennomgående ideal.

Siste bolk handler om mediene, eller rettere om de koder og som massemediene har holdt for å være politisk korrekte i fortolkning av innvandringen. Cand. mag. Sten Morten Henningsmoen skriver om "Multikulturalistisk retorikk i norsk innvandringsdebatt". Her tar han opp det flertydige innholdet i honørordet det flerkulturelle samfunn. Dessuten viser han til at det kan bli vanskelig å få et moderne samfunn til å henge sammen uten de felles kulturelle rammer som er viktige for fellesskapsfølelse og lojalitet. Han kommer også inn på nødvendigheten av en forståelse av de historiske og strukturelle forutsetninger for demokratiske samfunn.

I artikkelen "Den antinasjonale myte" imøtegår sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk en populær fortelling på mediehold om en nær forbindelse mellom et restriktivt innvandrersyn, fremmedfrykt, nasjonalisme, rasisme, nazisme og folkemord. Denne koblingen har karakter av en mytisk fortelling og bygger på assosiasjoner heller enn på analyse. En motstående myte kan dekke like interessante deler av virkeligheten. Han påpeker også at forskjellige anti-bevegelser, som todeler den sosiale virkelighet mellom de onde og de som er mot de onde, er lite egnet til dialoger og til en utvidet forståelse. Den antinasjonale myte tildekker flere selvmotsigelser, eller paradokser, for de som ensidig orienterer seg i forhold til denne myten.

I en neste artikkel, kalt "Forbuden frykt" gir han eksempler på at frykt kan være både fornuftig og anbefalelsesverdig, forutsatt at vi gir frykten en sjanse gjennom rasjonell analyse. Han viser at mye som gir seg ut for å være basert på altruistisk omsorg for de svakeste blant oss, kan være bundet opp i egeninteresser for en bestemte livsform. Denne livsformen har ført til et forfall av både moral, familiedannelse og fødselstall. Muslimer som ikke vil at deres barn skal bli for sterkt preget av en dekadent vestlig kultur, kan i denne forbindelse framstå som den sterkeste part i konkurransen mellom sivilisasjonene. Demografi og kulturell påholdenhet kan rett og slett gjøre muslimene til historiske vinner, og de vet det. Den gang det liberale samfunn ble konfrontert med en nazistisk utfordret, klarte vi å transformere frykten til noe positivt, en innsikt i at moderne, differensierte samfunn trenger disiplin og overindividuelle idealer for å klare seg. Selv om samfunn basert på disiplin kunne vinne over samfunn som ensidig dyrket friheten, kunne samfunn som både dyrket frihet og disiplin vise seg som de mest overlegne. Frykten for Islam har ikke ført til et tilsvarende moralsk selvoppgjør i de vestlige samfunn.

Sosiologiprofessor Tore Lindbekk avslutter samlingen med artikkelen "Hva må gjøres?" Lindbekk tar her til orde for en forenkling og en større forutsigelighet i regelverket med sikte på å redusere innvandringsstrømmen. Han tar til orde for å videreføre bestemmelsen om innvandringsstopp, ikke bare fordi Norge allerede har et innvandrertall som er rekordstort, men også fordi et ja til arbeidsinnvandring bare unntaksvis vil bøte på den mangelen på arbeidskraft som vi har i deler av det norske systemet. Politi og overvåkingsmyndigheter må få anledning til å trappe opp sin virksomhet. Dessuten må vi innse at det er grenser for hvor mye "flerkultur" et samfunn kan tåle. Toleransen overfor andre kulturer må underordnes forpliktelsene overfor den norske nasjonalstaten. Vi må ikke underslå at det forekommer mye intoleranse og overgrep innad i forskjellige innvandrermiljøer. Han avslutter med det samme krav som de andre bidragsyterne også gitt uttrykk for, et krav om større åpenhet i media og offentlige organer om problemene med innvandringen.

Alt i alt er dette en artikkelsamling med mange problemstillinger og analyser som i lenge har vært fortiet i den norske innvandringsdebatten. Alle som vil være meningsberettiget og ha en oppdatert kjennskap til denne debatten, bør skaffe seg GODE FORMÅL - GALE FØLGER? Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk.