Flerkulturelt konfliktpotensiale

I NRKs utenriksmagasin URIX spurte programleder Bjørn Hansen sine informanter den 11 .04. 03 om hva slags muligheter for demokrati som fantes i Irak. Svaret var at mulighetene var størst i Nord, i de kurdiske områdene: Der var befolkningen homogen, etnisk og religiøst, der ville det være gode muligheter for en utvikling i retning av et fungerende demokrati, i alle fall hvis ikke andre intervenerte. Lenger sør ville det bli vanskeligere, der finnes mange rivaliserende grupper, med hver sine idealer og politiske tradisjoner og med lite lojalitet for hverandre. Der de flerkulturelle forhold hersket, der vil vi kunne vente konflikt. Mens dette ble sendt, ble offentlige kontorer, butikker, privatboliger og sykehus plyndret i Baghdad.

Vi har sett det samme i Jugoslavia. I nord, i det relativt homogene Slovenia, var mulighetene for en fredelig demokratisk utvikling stor. I sør, i Serbia og enda mer i Bosnia og Kosovo, der folkegruppene står mot hverandre. Bare en militær tvangsmakt synes å kunne hindre folk fra å gå løs på hverandre.

Demokrati forutsetter mer enn lover. Det forutsetter at folk kjenner seg som ett folk, med en felles kultur og moral. Dette har vi visst lenge. Men hvorfor forsøker da så mange av kulturlivets folk å late som om "det flerkulturelle samfunn" vil bli en velsignelse for land og folk?

Den amerikanske historiker Paul Kennedy har i sin bok Foran det 21. århundre (Preparing for the 21 Century) sagt at det nok finnes eksempler på at folk med ulik kultur har kunnet leve fredelig sammen, men eksemplene på det motsatte er langt flere.