Tilbakevending av irakere?

Den 29. april 2003 - samme dag som avisene skrev om at innvandringen til Norge kostet 5,5 milliarder kroner i året - uttalte kommunalminister Erna Solberg at hun nå forventet at de flere tusen irakere som hadde fått midlertidig opphold i Norge, nå reiste hjem.

Det var flere som ristet på hodet av denne "forventingen". Tror våre politikere for alvor at innvandrerne til Norge har kommet hit for å søke midlertidig bekyttelse for liv og helse, og at de vil reise tilbake til sitt hjemland så snart muligheten byr seg? Språkbruken "flyktninger" for grupper som heller kunne karakteriseres som"kolonister", kunne tyde på det.

Den 3. mai sier den kjente eksil-iraneren Walid al-Kubaisi det rett ut i Aftenposten: "Hvis hjemvendelse til Irak betyr at man mister alle de privilegier man har skaffet seg i Norge: norsk pass, norsk lønn, norsk pensjon og så videre, kan jeg fastslå at det knapt nok vil være noe iraker som er villig til å reise hjem"

- Men nå er diktaturet som mange irakere flyktet fra, endelig borte. Eksistererdet da ikke et sterkt ønske om å vende tilbake for å bygge opp hjemlandet? spurte intervjueren Halvor Tjønn. Walid al-Kubaisi svarte:
-Man må huske på at det blant irakere ikke eksisterer noen nasjonalfølelse av samme type som vi finner blant nordmenn.

Tjønn spør så om ikke irakerne i Norge kunne ha noe å bidra med i Irak.
al-Kubaisi svarte:
-Generelt vil jeg si at de fleste irakere i Norge ikke har tilegnet seg universelle verdier som demokrati og ytringsfrihet. Irakere i Oslo tenker og handler stort sett på samme måte som irakere i Irak. Alle sier de er for ytringsfrihet, men i praksis er de bare for ytringsfrihet for seg selv. Deler av miljøet er dessuten sterkt islamistisk, og i de kretsene han man definitivt intet ønske om noe demokrati.

Et nytt eksempel på at norsk innvandringspolitikk har vært basert på ønsketenkning og verdensfjern idealisme.