Senterpartiet

Noe av det mest forunderlige med Senterpartiets profilering gjennom siste tiåret har vært partiledelsens frykt for å framstå som et nasjonalt parti, med front både mot amerikanisert kultur, europeisert byråkrati og ikke-europeisk innvandring. Partiet har bøyd av for skremmebildene av "nasjonalisme", som lenge har kjennetegnet utlegningene til en del kretser av rotløse byradikalere, grupper som Senterpartiet så alikevel ikke får som velgere.

Senterpartiets mulige appell ligger i en profilering av  familie og slekt, av lokalsamfunn og primæryrker, av fedreland og nasjonal kultur, og av en verden der de nasjonale kulturforskjeller blir respektert. Et slikt parti burde selvfølgelig ha vært av de mest restriktive til fremmedkulturell innvandring.

Istedet har vi fått et parti som ønsker å komme i klasse med de mest naïve innvandrerliberalerne. Her har det vært en betydelig forskjell mellom det velgerne mener og det partiledelsen har stått for.

Med en slik taktikk nytter det ikke å få velgeroppslutning bare ved å skifte navn i ledelsen. Mange potensielle sympatisører kjenner seg ikke igjen i partiet, og vet knapt hva de skal med det.  På en meningsmåling i mai fikk partiet bare 2,6 prosent oppslutning.

Forstår partiledelsen dette signalet? Er de villig til igjen å markere seg som et nasjonalt parti?