Den
franske syken
Når Frankrike er forkjølet, begynner hele Europa å hoste, sa man i gamle
dager. Hva som skjer i Frankrike, er ikke uten betydning for helsetilstanden
i de andre europeiske statene.
Denne våren har Frankrike gjort seg bemerket på tre områder.
Først ved at landet blokkerte for en ny Irak-resolusjon i Sikkerhetsrådet,
som kunne ha lagt et FN-press på Saddam Hussein. Grunnen til den franske
steilheten hang sammen med landets store muslimske invandrerbefolkning,
Presidenten turte ikke åpne opp for en resolusjonstekst som kunne blitt
oppfattet som en fransk godkjennelse av en nedkjempelse av Hussein. I så
fall ville store deler av den muslimske befolkning ha kunnet gjøre opprør
mot regjeringen.
Den andre saken der Frankrike viste sin steilhet, gjaldt motstanden mot å
slippe til religiøsitet inn i EU´s nye grunnlov. Det måtte ikke sies at
Europa er bygd på et kristen moralsk fundament. I så fall ville den
kulturradikale og antiklerikale falang av franske intellektuelle falle
regjeringen i ryggen.
Den tredje saken gjelder maktfordelingen i EU, der Frankrike går inn for en
forholdsvis sentralistisk føderal statsordning, hvor de små land ikke skal
få anledning til å stoppe politikken til de store.
Den franske statssentralismen er dels en følge av den to hundre år gamle
franske revolusjon, dels av den senere hundre år gamle antiklerikale
revolusjon i kjølvannet av Dreyfusssaken. Om de dilemmaer dette har bragt
landet opp i, skriver Bernt Hagtvedt i Aftenposten 30.06.03 i en kronikk
kalt "EU og den intolerante sekularismen":
Forestillingen om en homogen statsmakt bygd på betongaktige sekulære
prinsipper kan i sin konsekvens virke religiøst. [Š] I dag - og i særdeleshet
etter det tyrkiske Rettferds- og utviklingspartiets seier 3. november - står
denne historiske tradisjon av sekularisme overfor grunnleggende nye
utfordringer. Spørsmålet er: Er det ikke på tide å forvente en mer
tolerant definisjon av religionsfriheten i land med slike statstradisjoner?
I Frankrike så vel som i Tyrkia?
[Š] Forenklet inntil beinet kunne man si at mye av fransk politikk
etter 1789 nettopp har dreid seg om definisjonen av "franskhet":
hvordan denne nasjonen skal defineres. Ikke minst gjorde revolusjonsarven
fra 1789 slike nasjonale identitetsspørsmål brennbare. (Dreyfus-saken fra
1894 til 1906 som holdt på å rive landet filler, ble selve lakmustesten
for hvor du sto.)
Frontlinjene om hva som var "fransk" ble trukket rundt spørsmål
som monarki vs. republikk; demokrati vs. autokrati; religiøs stat vs.
sekularisme; katolisisme vs. protestantisme; sentralisme vs. desentralisme;
en metafysisk og etnisk fundert nasjonalisme vs. menneskerettigheter,
liberalisme og sosialisme. Frankrikes voldsomme kast mellom liberalisme og
republikanisme, mellom reaksjon og revolusjon og mellom masseinvolvering og
elitisme gjennom hele 1800-tallet - ja, landets notoriske politiske
ustabilitet like frem til den femte republikk i 1958 - kan bare forstås på
bakgrunn av disse undergrunner av nasjonale arr.
[Š]
Under ligger forestillingen om den organiske nasjonen.
Statsborgerskaps-definisjonen har som mål å føye nasjonen sammen. Å åpne
for bare en smule kulturell autonomi truer statens enhetlige og
sentralistiske karakter. Både Tyrkia og Frankrike er, som jakobinerne sa
det, nation une et indivisible.
Kurdere og bretonere har ett og annet å si om omkostningene ved denne
statsideen.
FRONT MOT ETABLERT RELIGION er en uadskillelig del av denne form
for statsfilosofi. [Š] ..den grimme side ved denne sekularisme er at
den har potenser til å utarte, fra krav om religionsfrihet og gjensidig
toleranse til laïcisme - aggressiv bekjempelse av religionen - og på den måten
bli havn for en ny type intoleranse, nå i opplysningens navn. Her går en
rett nedadstigende linje til Voltaire (som heller ikke hadde et uplettet
rulleblad i forhold til jødene).
I all vår beundring for dem som forsvarte Dreyfus mot katolikkenes
bigotteri og nasjonalistenes angst for jødisk tilsmussing av le pays
reel("det egentlige Frankrike", som de sa), må vi ikke glemme de
dreyfusarder som var sterkt anti-religiøse. Det var ikke så få av dem som
ville bruke justismordet på Dreyfus til å rette et siste dødbringende
slag mot kirken. De ville, som Voltaire, slett ikke tolerere kirken, men
"knuse den skjendige" (Ecrasez l'infame). Toleranse er en
vanskelig kunstart, ikke minst for dem som selv ser seg som frihetens fanebærere
mot obskurantismen.